Alt begynner i det Harry kliner med kjæresten sin utenfor universitetet i Chicago i 1977. I det heite kysset, kommer hennes venninne Sally og møter dem i bil. Vi blir da kjent med Harry (Billy Crystal) og Sally (Meg Ryan) som kjører sammen en biltur fra Chicago til New York og prater om alt i livet. Harry har et kynisk mørkt syn på livet med smarte argumenter. Sally er den lyse og mer ordentlige personligheten som er passe sjokkert over Harrys argumenter og væremåte. Men dette første møte gjør at Sally skyver Harry fra seg. Men så møtes de tilfeldig flere andre ganger i løpet av årenes løp. Og hver gang de møtes kommer de nærmere hverandre, og helt hvordan de to motpolene ender opp er det filmen skal fortelle. De har langt i fra et enkelt utgangspunkt for et forhold...

Filmen åpner med at et eldre ektepar sitter i en sofa. Mannen i forholdet forteller at han satt sammen med sin venn på en restaurant da den vakre damen ved siden av ham kommer inn. Han sier til kameraten at denne damen skal han gifte seg med, og to uker senere er de gift. Og 50 år senere er de fremdeles gift. Igjennom filmen får vi små pauser fra handlingen i det forskjellige eldre ektepar forteller om hvordan de møttes. Dette er et litt fiffig og friskt innslag som myker opp filmen.

Harry og Sally er konstant uenig i begynnelsen. Det er mye moro med den lure og intellektuelle og den mer skikkelige Sally. Harry og Sally møtes tilfeldig en rekke ganger og snakker om alt sammen. Sally synes Harry er alt for ærlig når han informerer henne om hvordan menn som ham egentlig tenker. Filmen er også litt småfrekk i språket for sin tid med en rekke artige samtaler som føles ganske underholdende for film. Filmen har mange kule observasjoner om menn og kvinner, og minner litt om den humoren som Jerry Seinfeld og Larry David introduserte i TV-serien Seinfeld året etter. Dette kan også minne litt om en Woody Allen-film der Harry er omtrent i samme gaten som det Woody er i sine typiske filmer.

Filmen har flere gode scener når det gjelder dialog, innhold og handling, men det er en scene som virkelig skiller seg ut. Det er scenen når Sally simulerer en orgasme på en cafe midt i New York. I 1989 var dette sikkert sterkere kost enn i dag, men rollefiguren lager et bra poeng. Og det hele avsluttes med en morsom replikk i det en middelaldrende dame skal bestille mat: ‘I'll have what she's having.’. Husker også at Loreal brukte et lignende stunt i en shamporeklame fra 1990-tallet. Den gang visste jeg ikke at de hadde latt seg inspirere av en amerikansk film.

Dette er en veldig spesiell og annerledes romantisk komedie som man ikke glemmer så lett. Meg Ryan er svært søt i denne filmen og Billy Crystal er passe mer ordinær i utseende men tar mye igjen på den direkte måten han er på og hvordan han presenterer sine meninger om hvordan han ser på kjærester og sex. Etter hvert blir også Harry og Sally venner da får han også kunnskap om hvordan kvinner tenker. De deler da alt de opplever i livet. Liker hvordan filmen hele veien gjør oss usikker på om Harry vil bli sammen med Sally noensinne. Jeg skal ikke avsløre annet enn at dette både blir komplisert og alt kan gå alle veier underveis.

Rob Reiner er en dyktig regissør bak varierte filmer som ‘This Is Spinal Tap’, ‘Prinsessebruden’ og ‘Misery’ i tillegg til denne. Vi får en lekker, artig og spesiell film på flere måter. Digger hvordan de flotte bakgrunnene danner et flott fargevalg for mange scener. Blant annet er høstfargene på trærne i New York er flott bakteppe for noen vakre scener mellom Harry og Sally. Nora Ephron har også skrevet et solid manus til filmen og blir en 'killer' kombinasjon med Rob Reiners regi. Jeg vil også påstå at dett er Ephrons aller beste manus, selv om mange også vil like ‘You've Got Mail’ ganske godt.

Konklusjon
Vi får gjennom rollefigurene se hvordan stereotypiene på feminine og maskuline forhold utspiller seg. Digger at rollefigurene er såpass direkte med hverandre når de diskuterer. Det blir det mye moro av. Som romantisk komedie er dette noe av det friskeste jeg har sett på lenge. Liker også at filmen fungerer like godt for både kvinner og menn. Det fordi ting blir sett på fra begge sider. Og selv om Harry nok ikke er malen for den mannen jeg representerer, så kjenner jeg igjen trekkene fra den ‘typiske’ mannen, slik alle tror den er. Kanskje bortsett fra at Harry er litt smartere enn den jevne mannen. Alt i alt en overraskende god film som bør sees uansett om du liker romantiske komedier eller ikke.