---

Terningkast:


Ingress:

Kurt Josef Wagle har sitt hjem i Grytefjord. Der er det stille og fredelig, akkurat som de liker det. Men en dag kommer hans sønn Tordenskjold hjem. Tordenskjold bor til vanlig i Oslo og jobber som frisør. Sønnen drar så ut i skogen for å finne seg selv. Før sønnen drar sier Kurt til ham at han ikke må krysse Melkelva, da alle i bygden vet at der holder Fjordheksa til. Hun suger sjelen ut av folk og koker middag på dem. Dagene går og Kurt Josefs sønn kommer ikke tilbake. Faren blir bekymret og samler sammen en ekspedisjon for å finne sin bortkomne sønn...

Anmeldelse:

Filmen begynner med en tekst: For tre år siden dro Kurt Josef Wagle og hans håndplukkede team inn i Grytefjord-skogen, på jakt etter Kurt Josefs bortkomne sønn. For tre måneder siden ble kassettene fra kameraet deres funnet i noe elgskit.

Allerede fra første stund forsøker filmen å formidle humor. Det hele begynner med en scene der Kurt Josef Wagle sitter på toaletten mens en kar sitter i det skummende badekaret. De plumpe vitsene sentreres rundt replikker fra de banale rollefigurene i denne gaten: fiskekvoter er nesten like dumt som kvinnfolk på stortinget. Man skjønner veldig raskt hvor en har lagt listen her og det er temmelig lavt. Produksjonen forsøker å lage lavbutsjettshumor uten å treffe blink på noe.

Ikke alt Tommy Wirkola (Kill Buljo, Død snø og Hansel and Gretel: Witch Hunters) tar i blir til gull, og det gjelder så til de grader denne filmen. Man blir nesten litt trist når man opplever Stig Frode Henriksens tamme umorsomme rollefigur. Enkelte andre rollefigurer er også plagsomt unaturlig som . Det er ikke morsomt selv om man gjør til en lys stemme og flakker med blikket for mye. Filmen er laget som en såkalt mockumentary. Man får åpenbare stikk til skrekkfilmen ‘The Blair Witch Project’ fra 1999. Men til tross for det at man forsøker å skape humor rundt en kjent komiversjon av en film, så føler jeg at denne filmen aldri klarer å lokke frem et lite smil.

Filmen har en svært enkel syltynn historie som det hele sentrerer seg rundt. Handlingen består i å samle sammen en merkelig gjeng for å dra ut i skogen for å finne Fjordheksa. Her blir det forsøk på at skuespillerne skal by på seg selv som eksempelvis Kristoffer Joners pedofile ungdomsskolelærerskikkelse, Cecilie A. Moslis klarsynte medium eller Bjørn Sundquists tolkning av den alternative Toill-Kåre som skryter på seg å ha sett både den avskyelige snømannen, ufoer og selveste Fjordheksa.

Jeg elsker parodier og digget ‘The Blair Witch Project’, men dette var like tamt som å tvangsse en time med Drømmehagen. Man forsøker å kvikke opp filmen med det friske nordnorske språket. Men humoren er alt for krampaktig skrudd til og mindre morsomt enn en gjennomsnittlig episode med Torsdag Kveld fra Nydalen. Det er mulig at skuespillerne hadde det moro når man laget filmen, og det er nok det eneste positive man kan dra ut av dette prosjektet.

Konklusjon: Dette var virkelig en gedigen skuffelse. At dette tar mål av seg for å være en skrekkfilmkomedie er for meg en gåte. Filmen er ikke en gang i nærheten av å underholde på noe plan. Jeg hadde minst forventet å få noe i samme gaten som Kill Buljo, men dette er skikkelig skitfilm som aldri er nærheten av å være morsom. Det er mulig at pubertale barn kanskje finner noe underholdning i nordnorsk bannskap og humor som går dypt ned i underbuksen med både, bæsj, tiss promp. Det er ingen overraskelser i filmen og det hele føles litt kjedelig å overbære. Dette er alt for enkelt og resultatet er noe man skjems for. Her får man virkelig norsk film på sitt aller mest pinlige produksjoner.