Vi befinner oss i New England. Det middelaldrende ekteparet Martha og George sliter i ekteskapet. George (Richard Burton) er en smart, men bitter historielektor som ofte sier rett ut hva han mener, selv om han vet det sårer folk. Martha (Elizabeth Taylor) er datter av en universitetsrektor. Hun er lider over å være dypt skuffet over ektemannens middelmådige karrière. En lørdagskveld inviterer de et yngre par hjem til seg og disker opp med drinker. Det blir en natt de unge paret sent vil glemme, fordi Martha og George ikke er nådige med hverandre og ikke eier filter når de snakker om livet sitt eller den andres svake sider. Med andre ord blir det mye skittkasting og forsøk på å gjøre den andre ubekvem etter at Martha begynner å snakke om ekteparets sønn...

Filmen begynner selvsagt tittelriktig med fullmåne en mørk kveld. Musikken er nesten drømmende og mystisk. Bildene viser et stort herskapshus i stein. Men så er det et mindre nabohus som kommer i fokus i det Martha og en mann spaserer ut av dette huset til en litt annen mer behagelig og fin musikk spilt på klassisk gitar.

Digger når filmen sparkes igang med en diskusjon rundt en Bette Davis-film som Martha vil ha tittelen på. Hun har åpenbart greie på film, men har selvfølgelig ikke muligheten til å google svaret, men hun blir veldig irritert når mannen hennes kommer bare med halvdårlige forslag som hun utelukker med en gang. Det hele slutter med at hun forlanger at mannen skal fikse henne en drink. Hun forteller også at de får gjester av noen nye folk i byen som faren hennes skal ta seg litt av.

Han liker ikke tanken på at de skal ha gjester og legger seg i sengen. Hun setter seg så på ryggen hans og synger ‘Who is Afraid of Virginia Woolf?’ (På samme måten som sangen ‘Who is afraid of the big, bad Wolf’). Filmen er basert på et teaterstykke av Edward Albee. Men til tross for tittelen på filmen, har den ingenting direkte å gjøre med den engelske forfatteren Virginia Woolf. Men tittelen peker på den manisk-depressive kvinnesaksforfatteren Virginia Woolf som tok selvmord i ung alder. Det gir ekstra kraft til filmens handling i en grotesk kombinasjon.

Det er ikke lett å si når filmen begynner hvor den vil ta veien. Særlig ikke med de rare og spenstige hovedrollefigurene. Det blir også mye å drikke i løpet av kvelden. Med dette ser ut til å bli litt av et kalas. Et middelaldrende ektepar har mye skygger i skapet og liker å drive hverandre til vanvidd. De er notorisk uenig om alle små detaljer rundt dem. Småting blir blåst opp som store konflikter i deres stormfulle ekteskap. De to går hverandre på nervene og jo mer de drikker, jo verre blir det.

Filmen er skutt i sort hvitt. Vi får en sort komedie med mye mørk drikkehumor og intriger. For mange er alkohol en positiv ting som løser opp stemningen, men alkohol er ikke for alle. Her får vi en oppvisning i et ektepar som drikker seg fra sorger over et allerede så godt som kantret forhold. Det blir det mye bråk av og et voldsomt fyllerøre og en film jeg er glad jeg bare er tilskuer til og ikke med på festen. Det avdekkes stadig mørkere avgrunner fra fortiden etterhvert som kvelden blir fuktigere og fuktigere.

Filmen er utrolig bra laget. Et drama om en natt med ravende fulle folk, kunne lett blitt kjedelig, men det er dette ikke. Jeg er også svært lite interessert i alkoholiserte personer, da jeg liker alle best edru, uansett hvor innadvente personen skulle være, men så er ikke jeg noen utpreget partyløve heller. Det virker også som om at Martha og George er litt av noen vanedrikkere, og det gjør dette bare enda tristere på det punktet, men likevel er filmen både underholdende og spesiell. I alle fall når man forsøker å tolke hva som egentlig foregår og hva som er fakta og hva som bare er fylleløgner. Liker også skuespillet som er svært intenst og fabelaktig spilt av både Elizabeth Taylor og Richard Burton. De viser oss både alkoholens bakside og et forhold som man aldri tror overlever da filmen starter.

Konklusjon
Alt i alt er dette en ganske så spesiell film. Slutten er også faktisk ganske overraskende, vakker og bevegende på samme tid. Det gjør at denne filmen føles klassikerstempelet verdig. Vi får et gnistrende samspill mellom Elizabeth Taylor og Richard Burton og de kjørere virkelig showet. Filmen er laget for å sjokkere, og det synes jeg den klarer den dag i dag. Mye skjer i løpet av den ville natten, og det er en fin dybde i filmen, med en stor rom for kunstnerisk tolkning. Vi får se at ekteparet sliter og har årevis av skuffelser bak seg på forskjellig vis. Og deres angrep på hverandre som bare blir verre og verre gjør at filmen føles ubehagelig å se. Dette var en voldsom filmopplevelse som en intelektuell ‘feel bad’-film for voksne.