---

Ingress:

San Marcos er en bananrepublikk som skifter presidenter oftere enn folk skifter dynetrekk. Men det er mer rolige forhold i USA. Der holder den nevrotiske mannen Fielding Mellish til. Han jobber som produkttester og forsøker å få seg kjæreste. Han prøver seg på den politiske aktivisten Nancy, men hun synes ikke han er mann nok. Det gjør at Mellish kaster seg på første fly til San Marcos for å drive politikk, for å vise seg verdig som mann. Snart blir han en del av revolusjonen og syter fart mot den ulukrative presidentstolen...

Anmeldelse:

Jeg har ikke sett mye Woody Allen-film, og de jeg har sett så jeg for rundt 15 år siden, og dermed ikke husker helt hva jeg synes om dem. Personlig er jeg glad i de fleste komedier også slapstick-komedier som denne befinner seg innenfor. Det forbauser meg dog litt at en intellektuell mann som Woody Allen vil lage en komedie av dette slaget, men resultatet er faktisk ganske så gøyalt. Det er mange veldig kreative poenger og rollefigurer som det er lett å kjenne seg igjen i.

Må si at jeg humret en god del av denne filmen, som i mine øyne kom som en stor overraskelse da jeg ikke hadde så stor tro på den på forhånd. I filmen forsøker Woody Allen å lage en mer konvensjonell sjangerfilm innenfor komediefaget, og det mestrer han til det fulle. Dette er kanskje ikke like vellykket som Jim Abrahams og Zucker-brødrenes ‘Hjelp vi flyr!’, men ‘Bananas’ har likevel mange friske elementer som gjør at den skiller seg litt ut i mengden. Bananas fremstår som en blanding mellom noe som kan minne om alt fra Benny Hill-land, og en liten tur innom Mel Brooks til noe mer sært og Woody Allensk. Denne skamløse blandingen gjør ‘Bananas’ til en herlig film å se om man ikke er veldig prippen.

Woody Allen er artig i rollen som den litt hjelpeløse mannen som gjør alt han kan for å bli likt hos det motsatte kjønn. Rollefiguren minner ikke så rent lite om dataspillfiguren Larry Laffer fra ‘Leisure Suit Larry’. Liker ekstremt godt hvordan den nokså gjennomsnittlige intelligente mannen Fielding Mellish forsøker å fremstå som langt smartere enn det han egentlig er. Og når han blir nervøs, så roter rollefiguren ting skikkelig til.

Humor kan ofte ha hårfine balanseganger, som da Mellish skal kjøpe pornoblad i en butikk og alle stirrer på ham, da svarer han sleivete at det er research til et studium av avansert barnemisbruk. Og slike hjørner blir ofte Mellish murt inne i flere ganger i filmen, til min store fornøyelse. Det kan også nevnes at vi får se selveste Sylvester Stallone som bølle på T-banen.

Filmen har mange svært gode og absurde scener med svært leken presentasjonsteknikk. Blant annet får vi presentert fullbyrdingen av ekteskapet som en boksekamp med kommentatorer og journalister og full pakke. Det blir også moro ut av at en diktator blir skutt på live TV og etter at han er skutt forsøker en reporter å få en siste kommentar fra presidenten. Det er denne friskheten i filmen som gjør at den også filmatisk sett duger som både underholdningsmessig lettere filmunderholdning og humor på samme tid.

Konklusjon
Vi skjønner raskt hvor dette vil bære hen, men det er alle de små humorpoengene som står for underholdningen i filmen. Vi får en rekke sketsjer og herlig situasjonskomikk. Samt en del direkte fysisk humor og med mye knall, fall og raskt film og med lystig, oppjaget musikk som går tilbake til stumfilmens verden. Der får vi med bare slapsticken og med oppspilt og rask musikk. Det er også bra morsomt når hovedpersonen avhører seg selv i en rettssak mot ham.

Liker også den ironiske og smålekne tonen gjennom filmen. Om du er like stor komediefan som meg, er jeg sikker på at denne filmen vil slå bra an. Dette er på ingen måte typisk for Woody Allens senere komedier, men han viser at han kan lage noe annet enn bare særere og intellektuelle, kritikerroste, små filmer for filmkunsteliten. Jeg ble sterkt underholdt av denne filmen og slår til med en svak femmer på terningen for en gøyal film som fikk meg til å le.