Markus Sjögren er en ung skuespiller fra Drammen. Han får psykiske problemer etter å ha prøvd narkotika. Han får problemer med angst. Markus trenger hjelp, men finner ikke mye støtte fra det medisinske apparatet rundt ham. Sammen med sin samarbeidspartner forsøker de å realisere en pilotepisode for TV. Han blir også forelsket i Andrea som blir hans kjæreste. Vi følger i Markus sin kamp for verdighet, selvstendighet og selvrealisering...

Filmen begynner med å definere ordet depresjon: sinnstilstand der en er (svært) nedstemt, tungsinn. Deretter blir vi raskt i bedre humør når vi hører kjente klassiske toner fra sangen: ‘Hva var vel livet uten deg?’. Sunget av Henki Kolstad og Astri Herseth. Vi får se først tre gule blokker klippet sammen med maur i skogen. En mann slår et slag på golfbanen og noen biler kjører på veien med masse filer. Vi er i Drammen. I et hus er det en ung mann og en ung kvinne som har seg med hverandre.

Marius Sørvik var et nytt navn for meg da han kom med debutfilmen sin ‘Utpressing for nybegynnere’ med selveste Wenche Foss i en av rollene. Jeg har ikke fått sett den filmen ennå, så det gjør at dette blir min første Sørvik-film. Det er ekstra spennende med så unge filmskapere som Marius. Han er bare er 18 år gammel og utvikler han seg videre i denne farten kan han lett bli en mesterregissør. Han viser med denne filmen at han er både ung og sulten. Det er masse iver å spore i produksjonen. Pluss skal også Sørvik ha for at han bruker mye klassisk norsk musikk som vi nordmenn kjenner godt.

Man merker at det er lavt budsjett. Lyden virker innimellom litt skarp og rå. Det er heller ikke alle replikker som faller helt naturlig og de stikk i strid med det man skulle tro er det de voksne skuespillerne som ikke helt fungerer i sine roller her. Mathias Ambjør føles mest naturlig i filmen. Han både er og føles så ung som han skal være i denne filmen. Skuespillet rundt Ambjør føles litt stiv i snippen til tider og man tror ikke helt på dem. Det er også litt vanskelig å høre hva alle sier til en hver tid også. Scenene burde også vært jobbet mer med. Man skjønner jo helt fint hva som skjer, men jeg føler at man kanskje kunne tatt seg litt mer tid på å være i de viktige scenene. Her hopper man litt lett til konklusjonen og det går ofte litt raskt i svingene uten at man føler man blir godt nok kjent med rollefigurene.

Man skulle kanskje tro at en slik ung filmskaper bare ville nøye seg med å skape lett action, men Sørvik tar opp et voksent og tungt tema. Selv har jeg erfaring med møte med psykiatrien og det er mange detaljer som er på plass her. Det er som vanlig raskt snakk om piller når man ikke fungerer i dagliglivet. Det er ikke lett å drive hjemme. Man sover lenge om morgenen og føler man ikke betyr noe. Alle rundt deg sier du må ut og treffe folk, men det er lett å si når man ikke har den samme gleden av det lenger. Men til tross for at mye føles litt småriktig når det gjelder å beskrive problemet rundt psykiske problemer, så føles det innimellom som om man tar alt for mange snarveier. Terapeuter føles ikke proffe nok og det føler som om man stanger hodet litt for mye i veggen uten å ta problemet på alvor. Det er nok svært vanskelig å sette seg inn i hvordan psykisk syke har det. Man må kjenne det på kroppen selv og så oppleves også ting forskjellig fra menneske til menneske.

Dette tar mål av seg for å være en komedie, men filmen er aldri noe særlig moro. Man ler aldri av denne filmens små vitser og litt for grunne replikker. Det gjør heller ikke filmen morsommere at man bare blander inn drøy og grov dialog. Det vil si at det kan være tenåringer liker dette bedre da, men for min del følte jeg dette ble et litt billig triks som ikke gav filmen noe tilbake. Man blir også litt flau i filmen på regissørens vegne når han prøver for krampaktig å skulle være grov. Det er heller ikke det helt store drivet i filmen heller. Man kunne tjent på ha et høyere tempo, dette blir rett og slett lit tamt til tider.

Konklusjon: Filmen føles aller best når Marius Sørvik får leke med bildekollasjer og kryssklippinger som glir sammen i filmen. Her er det kreativ bruk av bilde, klipp, lyd og musikk. Men selve dramaet i filmen fungerer ikke alltid så godt og komedien har ikke helt den sjarmen man hadde håpet på. Skuespillet er det også mye å hente på for å komme opp mot norsk film på sitt beste. Men uansett om det er mye rusk i maskineriet her, så har jeg sett langt dårligere filmer. Jeg håper at jeg kommer til å se mer fra Sørvik i fremtiden. Han er fremdeles ung og lovende og har stort forbedringspotensiale. Det er i alle fall svært modig gjort å lage spillefilm i så ung alder, mens andre eksperimenterer med kortfilmer, krever det en hel del mer talent å skape en helaftens film. Man blottlegger seg med å skulle underholde i over 90 minutter. Man kan ikke gjemme seg litt bort i handling uten replikker. Selv om jeg har rullet en dårlig karakter er dette fordi jeg ikke skiller på hvordan jeg vurderer dette med andre norske filmer også uansett budsjett.

Takket være  Henning Sebastian Jahre, som kjenner regissøren, kan du se filmen her: http://vimeo.com/69420643.