Det bygges jernbanelinje til den største gullmedalje i den ville vesten. Alt går i bra fart fremover helt til det støtes på et område med kvikksand. Da må de høye herrer omdirigere jernbanestrekningen til å gå igjennom den lille byen Rock Ridge. Det betyr at jorden i den lille byen er mye verdt, men det er ikke like lett å få kloen i slike dyre tomter sånn helt utenom det vanlige. Derfor legger en skruppelløs forretningsmann en plan for å kuppe eiendommene i Rock Ridge. Hans plan er å sende en ny sheriff, og deretter samle sammen de verste kriminelle i Vesten og sende dem mot Rock Ridge. Den fargede Bart (Cleavon Little) får jobben istedet for å bli hengt. Men Bart bretter opp armene og knytter raskt til seg viktige støttespillere. Hans høyre hånd blir en fyllik ved navn Jim aka ‘Waco Kid’ (Gene Wilder). Jim er nemlig noe så sjeldent som den raskeste revolvermannen på hele kloden. Sammen begir de seg inn på oppgaven med å redde Rock Ridge bort fra forretningshaienes kjølige knep...

Blazing Saddles er laget så langt tilbake som 1974 og for å være en komedie fra den tiden, synes jeg dette slår veldig bra an. Likevel ble jeg nok litt skuffet over filmen som blir trukket frem av mange som den beste Mel Brooks-komedien, men personlig liker jeg bedre en del andre filmer Brooks har laget som ‘The Producers’ og ‘Young Frankenstein’. Må også legge til at Brooks virkelig er en av de skikkelig store humorfilmskaperne i filmhistorien og har laget så mange lattervekkende filmer som personlig har gitt meg utrolig mye glede. Det skal også legges til at han ofte lager mye parodifilmer og dette er en av dem.

Dette er en skikkelig gjennomført westernparodi av den skikkelig helsprø sorten. Digger at filmen tar mange av westerfilmklisjeene på kornet. Det gjelder på veldig mange plan som hvordan skurkene ter seg, hvordan barmannen pusser glassene, hvordan horene ter seg og ellers spøkes det med alt som kan spøkes med i forhold til western. Historien er jo også passe klisjemessig med en by som må reddes. Dette er jo den vanlige oppskriften i drøssevis av westernfilmer. Men for min del er ikke handlingen så mye å se etter i slike filmer. Her er det morsomhetene som står i fokus.

For min del er filmen litt for på innimellom. Poengene dras litt for langt for min del og da er det ikke alltid jeg ler så godt. Men det er mye moro vi blir vitne til i løpet av filmen. Det skal også legges til at komikeren Richard Pryor var med på å skrive manus til filmen, og det merkes, fordi han har mange poenger som spøker med negere og hvordan de ble behandlet i westerntiden i det amerikanske samfunnet. I tillegg spøkes det både med kinesere, religion og til og med dyresex. Med andre ord går denne filmen langt i komediens tjeneste. Humoren er stort sett så enkel og banal som du kan få det og ofte veldig sexfiksert. Du kommer heller ikke unna en del sang- og dansenummere.

Skuespillet er passe greit. Cleavon Little er passe dyktig og bra morsom i hovedrollen som Sheriffen Bart. Liker det komiske samspillet mellom Little og Gene Wilder som danner en fin duo i filmen. Som vanlig klarer ikke Mel Brooks å holde fingrene fra fatet og bare ta regi, han er også selvsagt med i en rekke mindre roller i filmen. Jeg må si at han har virkelig et talent for komedie og har en komisk timing, en tilstedeværelse og samt at han er god på fysisk komikk med både kropp og fjes.

Konklusjon
Alt i alt synes jeg ‘Blazing Saddles’ klarer seg fint, og da særlig for å være en film som er laget på begynnelsen av 1970-tallet. Dette var fremdeles en svært tidlig fase i crazy-komedienes æra. Dette er en bra morsom film som leverer et forrykende show, og er selvsagt en obligatorisk film for alle Mel Brooks-fans samt andre komedieelskere som liker banal komikk som også går ned i underbukseland. Sluttscenen er også svært overraskende og passe absurd til å slutte med. Jeg skal ikke avsløre moroa for deg som vil se filmen, men kan legge til at scenen blir litt passe absurd og leker med selve filmmediet i seg selv. Personlig ruller jeg en sterk firer på terningen for en film som aldri ble helt innertier i min bok, men fremdeles bra morsom på sitt beste.