Da tre college-venner legger ut på en reise for å konkurrere i et stort ølspillmesterskap, kalt Beer Pong, møter de sprelske strippere, våpenbærende skjønnheter og lekne jomfruer på veien...

Jeg er faktisk en av dem som satte stor pris på den første Road Trip-filmen fra år 2000. Den var en herlig forfriskende og morsom film, derfor tenkte jeg å prøve meg på oppfølgeren som jeg fant på Netflix. Jeg hadde lave forventninger og håpet på å bli positivt overrasket.

Det første som møter meg er igrunnen ting ut i fra tittelen. Det vil si en runde med beerpong og så ut på ny road trip. Men til tross for at filmen faktisk heter ‘Road Trip: Beer Pong’ er det utrolig lite Beer pong i filmen. Dette trenger ikke være noe dårlig tegn, men når spillet også virker å ha en del Joker Nord-regler, så føles en del poenger og plottdetaljer ganske billig til tider. Jeg reagerte også på at de proffe i spillet faktisk gjorde elementære feil. Det er rart av en mester i spillet å falle for enkle og åpenbare triks.

Filmen er igrunnen en tro kopi av første film, bare mye, mye dårligere. Linken mellom første og andre film er at Kyle (spilt av DJ Qualls) er med i begge. Denne gangen er det han som forteller historien om Road Tripen i filmen, istedet for Tom Green. Og bortsett fra DJ Qualls og Burt Reynolds i en birolle er det mer eller mindre ingen kjente fjes på blokka. Mangelen på gode skuespillere preger filmen, selv om nok et elendig manus også må stå for noe av feilvaren. Også denne gangen er det en av gutta på som skal på Road Trip som har en kjæreste. Og også denne gangen skal han forsøke å redde forholdet mot slutten, selv om han først er ivrig etter å være utro.

Humorpoengene var av svært lav kvalitet. Jeg ser på meg selv som en person som ler lett av mye både billig, absurd og visuell humor, men denne filmen fikk såvidt frem et flir i ny og ne. I mine øyne var dette veldig labre greier. Humorpoengene er alt for åpenbare og litt for langt ned i underbuksen. I min bok ligger humor litt i å overraske med noen poenger. Det klarte denne filmen aldri. Den klarte heller aldri å få min enkle sjel til å more seg nok underveis til å få godfølelsen på noe plan. Jeg satt hele filmen å bare håpet at den snart skulle komme med et litt gullkorn i løpet av filmen, men nei. Selv de dårlige komediene pleier å ha et bra poeng, men her var det ingenting å velge mellom.

Moralen i filmen er svært lav. Det blir også litt i overkant mye flashing av pupper og ellers nakenscener. Det er grenser for hvor artig dette er og av respekt for de unge kvinnene som stiller opp på slikt i filmen, gremmes jeg. Og selv om en så dårlig komedie som dette tyr til nødtrikset med nakenhet, for å lure gutter til å se filmen, føler jeg dette bare ble pinlig flaut. Skal det være nakenhet i en film, så bør det ha en funksjon og være viktig for det som skjer. Her følte jeg de bare hadde det med for å få opp aldersgrensen og få filmen til å virke drøyere enn det den er.

Konklusjon
I mine øyne er det bare å droppe denne filmen og heller se den første filmen en gang til istedet for å utsette seg for en laber underholdning. Mulig jeg har vært litt streng, men komedie er en sjanger jeg liker og tar veldig seriøst i form at det skal få meg til å le. Han jeg så filmen sammen med, synes den var bedre enn meg, og en annen filmfrontbruker har gitt en femmer for filmen, så det er et ørlite håp at du vil like filmen en del bedre enn meg.