Vi befinner oss i Russland på slutten av 1700-tallet. I en søskenflokk bestående av tre brødre, vokser Boris Grushenko (Woody Allen) opp som den mest fysisk udugelige. Han forsøker å slippe å delta i krigen mot Napoleon. Boris er også forelsket i Sonja (Diane Keaton), men hun elsker ikke ham. Når Napoleon invaderer Russland, blir Boris tvunget og resten av familien nødt til å være med i forsvaret av landet. Med en god porsjon flaks blir Boris en krigshelt. Det gjør at han føler seg høyere på strå og blir mer populær hos damene i sin stramme soldatuniform...

Denne filmen er en svært leken Woody Allen-film. Den minner om en blanding mellom den noe mer seriøse ‘Annie Hall’ og den totalt useriøse ‘Bananas’, men har sin egen unike innpakning. Vi får parodier på mange tunge, kunstneriske filmer. I mine øyne er dette Woody Allen på sitt ypperste som komiker. Digger hvordan filmen hele veien er smart i replikken og samtidig tøyser en del med litt innblandet slapstick humor underveis. Og i tillegg får vi noen lag med ‘alvorlig’ drama oppå all komikken som binder alt sammen.

Det er flere utrolig morsomme scener som da hovedpersonen skal i krigen. Beskrivelsen av hvordan et slag alla 1700-tallskrig er fantastisk lekent skildret. Vi snakker kaos, kanoner som dundrer, rifler som avfyres og skremte soldater som forsøker å gjøre sitt beste. Digger hvordan Woody Allen blander mange presentasjonsteknikker og type poenger som da han kryssklipper soldater som hjelpeløst forsøker å komme seg bort fra kanonene med en saueflokk.

Ellers spiller også filmen litt på sex. Den håpløse hovedpersonen klarer nemlig å komme i buksene på mer enn en dame og de er begge langt over hans standard. Den frekkeste og morsomste sexy scenen i filmen er nok den med Grevinne Alexandrovna på teateret i forspillet. Der tar Allen alt til det aller ytterste vifter blant annet frekt med en vifte til grevinnen som svarer herlig frekt tilbake med ømme blikk og sexy bevegelser.

Igjen spiller Woody Allen mot Diane Keaton i sin egen film. De er blitt litt av et radarpar. Keaton viser gjennom mange av Allens filmer hvorfor hun er blitt en yngling for ham. Hun er en usedvanlig dyktig skuespiller som klarer å spille relativt forskjellige roller hver gang vi ser henne. Dette er ikke blant hennes aller ypperste roller, men hun har en god kjemi med Allen i filmen. Woody Allen spiller mer eller mindre samme rollen som han alltid gjør og fungerer best av skuespillerne i filmen.

Konklusjon
Denne filmen er en del lettere enn mange av de andre Allen-filmene. Digger variasjonen i ‘Love And Death’ i alt fra store episke scener til mindre og mer enkle komiske innslag. Her får flere enn bare kultureliten valuta for pengene. Dermed er dette en grei inngangsport til Woody Allen fordi den viser hans store mangfold som filmskaper og hans evne til å leke med filmmediet. Vi får en masse referanser i filmen i alt fra Ingmar Bergman, i tillegg til mengder av russisk historie og en god dose russisk litteratur innbakt i verket. I min bok var dette en komedie jeg varmt anbefaler videre. Særlig om du omfavner komedier sterkt, da kan dette oppfattes som et friskt krydder i hverdagen.