| Logo
Anmeldelse av Island of Death [ Ta Pedhia tou dhiavolou ] - Film (1976)
Film: Ta Pedhia tou dhiavolou (1976)
Kategori: Grøsser
Land: Hellas
Regi: Nico Mastorakis
Spilletid: 110 min
Mediarating: 3.3 av 6

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (22 kritikker)

Podcaster episoder om film: (1)
Attack of the killer kast   [2017-03-01]
Episode 58: Island of Death

Andre anmeldelser på filmen: (1)
[2018-10-28] - Plenty av sleaze og exploitation av Lars-Erik



Anmeldelsen:

Tidvis ekstrem film om et sykt par på en idyllisk gresk øy

Publisert: [ 4. Mars 2017 ]
Skrevet av: Pål Frostad

Terningkast:


Ingress:

Filmen åpner med en mann som forteller at han har hatt litt uflaks. Han roper etter hjelp og ligger forblødd og varm i solen. Mannen er halvveis begravet i hvite kalksteiner. En blond jente sitter ved siden av ham, men vil ikke hjelpe ham, selv om han trygler og ber henne. Deretter dykker vi tilbake i tid og får se hva som har skjedd med dem under oppholdet på øya...

Anmeldelse:

Etter denne dramatiske begynnelsen roer filmen kraftig ned og forteller forhistorien til det som har hendt. Vi blir med det tilsynelatende forelskede paret i det de ankommer den greske øya, Mykonos. Der er det mange kirker og virker som et perfekt sted for det tilsynelatende religiøse paret. Det finnes ikke hotell, så de leier seg et hus. Etter en stund får vi vite at de to heter Christopher og Celia.

Det blir mange rare scener som da Christopher elsker i en telefonboks og ringer moren så hun kan høre på. Samtidig har noen skumle karer avlyttet morens telefon og finner ut av hvor Christopher er og sender noen etter ham. Og der tror jeg at filmen kan få litt spenning i seg, men det at noen forsøker å finne Christopher blir litt for raskt over og er nærmest som et ubetydelig sidespor å regne.

Det skjer mye i filmen. I en scene leker Celia med en annen besøkende på øyen. Og imens hun elsker med ham, gjemmer Christopher seg i buskene og tar bilder av dem. Etterpå får mannen seg litt av en lærepenge der blir han spikret fast til hellene og blir tvunget til å drikke maling. Det virker også som at Celia elsker å se mannen bli pint. Og der finner vi ut at dette ikke er en helt ‘vanlig’ film. Christopher tar bilder av alt de foretar seg, også sine drap. Det er mange drap i filmen, blant annet med noe så kreativt og sykt som en bulldoser for å kappe av hodet på en dame. Jeg synes ikke at drapene er skildret troverdig nok og filmen er ikke særlig blodig. Det gjør at jeg ikke kommer helt inn i alvoret som filmen forsøker å konstruere.

Dette er en veldig ekstrem film i exploitationfilm som inneholder nakenhet, tortur, drap, sex og voldtekt. Vi merker også at filmen har svært lavt budsjett på enkelte feil i filmen og ellers billige løsninger. Videre får vi en mengde ekstreme scener som scenen der Christoffer som koser seg med en geit og deretter dreper den. På øya finnes det også en fnisete og rar homofil, som ber hovedrollefigurene på forlovelsesfest. Men selvsagt er ikke fan av homofile og gjett hva som skjer da? Det finnes også lesbiske på øya. Christopher legger seg bort i alt han ser som ikke stemmer med hans livssynsbilde på øya.

Vi følger et sykt kjærestepar. Jeg føler veldig avsky mot de mentalt forstyrrende hovedpersonene. Filmen føles til tider som en svært b-aktig og enda mer ekstrem versjon av 'Natural Born Killers', bare på en idyllisk øy istedenfor på landeveien. Filmen er ikke særlig flott laget med unntak av en del kult klippearbeid. Blant annet får vi et ekkelt klipp der det klippes fra avskutt hjernemasse og over i et syltetøyskål under et måltid. Musikken er litt alternativ og svært intens til tider. Selv om filmen er ganske ekstrem til tider, så tar også filmskaperen seg tid til å ha med mye vanlig turistdrama også for å fylle tid i filmen. Stemningen er veldig gresk til tider med både musikk, hvite murbygninger og trange smug i gatene på øya.

Filmen begynner med at vi omtrent ikke vet noe om hovedrollefigurene. Underveis i filmen får vi litt og litt flere hint om hva som skjer og hvem disse syke folka egentlig er. Det er få filmer der morderen har hovedrollen, og dette er en av dem. Christopher fremstilles som litt av en forstyrret, sadistisk psykopat og hans ‘bedre’ halvdel er ikke særlig bedre. Det blir flere voldtekter i løpet av filmen. I min bok er det ikke voldtekt god underholdning, men heller mer problematisk å se. Når man ser filmer av dette kaliberet er det med å flytte grenser, men jeg vet jo at filmen bare er fiksjon, men liker ikke helt presentasjonsvinkelen. Filmen åpner med slutten på filmen, og etter alt vi har vært igjennom i filmen, synes jeg ikke så mye synd på hovedrollefiguren på slutten.

Konklusjon
Island of death er helt annerledes enn jeg hadde trodd på forhånd. Hadde sett for meg at den skulle være både mer intens og råere enn det den virkelig er. Filmen har ikke så mye å komme med og er noe ment for de litt spesielt interesserte. For meg ble dette en litt rar blanding av morderiske, seksuelle og iblandet litt mer trauste ferieminner. Filmen er best når den forsøker seg på det mer ekstreme, men resten av filmen føltes litt for langsom og kjedelig etter min smak. Ikke er historien og handlingen svært tynn til tider. Det blir for mye søkte hendelsesforløp og filmen er svært 'sleazy'. Det burde med andre ord hatt større konsekvenser å gå rundt å drepe en hel del masse folk på en liten øy. Likte derimot slutten på filmen som trekker noe opp. Da fikk vi ny informasjon som gjorde hele filmen mye sykere, samtidig som alle brikkene faller på plass. Filmen har enkelte interessante trashelementer og den er veldig ekstrem i noe av handlingen. Med andre ord er dette litt av en joker om du liker exploitationfilmer.