Filmen handler om en families forhold til radioen som krydrer den ellers så kjedelige hverdagen deres. Familien består av en ugift tante som lengter etter en ridder på hvit hest, en mor som klynger seg til minnene om en tidligere romanse, en sønn som lar en berømt radiokarakter bli en del av livet sitt, og en ektemann som fortsatt tror på nye veier til suksess og rikdom. Vi får også et blikk på nattelivet på Manhattan. Der ser vi at en sigarselgerpike tar steget opp og blir en radiopersonlighet...

Woody Allen har laget veldig mye solid film. Denne filmen skiller seg også litt ut i hans filmografi av de filmene jeg har sett til nå. Allen er ikke fult så masete som han er i den typiske Wood Allen-filmen. Særlig siden han ikke spiller i den selv, men bare er forteller i filmen.

Digger denne oppvekstskildringen fra en svunnen tid på 1940-tallet. I tillegg til å skildre barndommen til hovedpersonen Joe, får vi en fin utbrodering av temaet rundt radioens betydning for flere rollefigurer, både hos folket og de som forsøkte å bli stjerner på det populære lydmediet. Dette skildrer en tid før TV-apparatet gjorde sitt store inntog i amerikanske hjem. Vi får se hvordan radioen samlet folket og var det store underholdningsmediet i hverdagen.

‘Radio Days’ har mange kule sidefortellinger og scener i alt fra det korte stevnemøtet på taket, spioneringen på det som siden blir Joes vikarlærer, innbruddstyvene som blir oppringt og vinner hovedgevinsten i et musikkquizshow for de som de robber og ellers alt det merkelige som skjer underveis i filmen.

Dette er ikke som typisk komedie å regne. Det vil si at filmen fremtones mer som et drama, men med fornøyelige og småsmarte scener som vekker litt latter i ny og ne. Skuespillet er bra over hele linjen. Særlig er Seth Green overraskende god i rollen som gutten Joe. Ellers møter vi flere skuespillere som Allen har brukt i mange av sine tidligere filmer i alt fra Diane Keaton til Mia Farrow.

Allen er ikke så opptatt med å lage en historie med en begynnelse og en slutt, men blir heller en fortelling om radiomediet bundet sammen med musikk fra 1940-tallet. Filmskaper Allen har mye kjent musikk i sine filmer, men denne filmen skiller seg ut med å ha mer radiohits og musikk enn resten av filmene hans. Det er også utrolig mange rollefigurer vi følger i filmen, og det gjør at det blir mye variasjon i det som fortelles, samtidig som jeg føler filmen ikke er vanskelig å følge. Vi får også en veldig fin rød tråd i filmverket.

Konklusjon
Alt i alt er dette en veldig god film som har mye av det jeg ser etter i en god film. Filmen er ambisiøst skrudd sammen og viser oss hvordan verden så ut før TV-en tok over som hjemmeunderholdning. Liker stemningen, humoren i alt det rare og kule som skjer i filmen. I mine øyne er denne filmen litt sær, men likevel svært artig, selv om det ikke er noen åpenbar lattermaskin. Det er ofte litt joker med Allen-filmer, hvordan filmen klikker med humoren din og ellers hvordan filmens tematikk faller innenfor noe som interesserer deg. ‘Radio Days’ er i min bok en solid film, men jeg vegrer meg noe fra å gi toppkarakter. Men presiserer at det rulles en sterk femmer på terningen.