Det hele begynner i Washington D.C. i år 2079. Snow er tatt til fange. Han får tent en sigarett for seg fordi han skal slappe av i avhøret. Snow begynner raskt å bli kjekk i pelsen og det liker ikke avhøreren som gir ham et slag i hodet for hvert kvikt eller dårlig svar. Under avhøret går vi tilbake i tid i det som har skjedd. På et hotellrom slåss Snow, som var en offentlig agent, mot en mann i dress som angrep ham. Han ender opp med å drepe mannen. Like etter ringer en dame til Snow og forteller at han er lurt i en felle. Det viser seg at en koffert som han er satt til å forsvare inneholder noe som mektige herrer vil ha tak i. Han får politiet i hælene frem til han når undergrunnsstasjonen der han kaster kofferten inn i en undergrunnsvogn før han blir pågrepet.

Snow blir dømt for spionasje mot USA og mord. Og må sone 30 år i fengsel. Imens Snow har fått sin dom, er presidentens datter på besøk i verdens sikreste fengsel i rommet. Der sone verdens farligste forbrytere samlet. Det er et fengsel det er umulig å flykte fra, fordi det befinner seg i en romstasjon. Datteren til presidenten skal avhøre en fange, men plutselig får den avhørte fangen tak i en pistol og da blir marerittet raskt en realitet. Fangen klarer å sette fri de andre fangene som starter litt av et fangeopprør med presidentens datter som forhandlingsgrunnlag. Nå er gode råd dyre og etter mye tenking får Snow tilbudt oppgaven om å bli sendt inn i fengselet for å redde presidentens datter. Hvis han klarer oppdraget skal han slippe straffen sin.

Luc Besson har vært med på vanvittig mange filmprosjekter. En knippe av dem er veldig solide filmer, men så er det andre igjen som ikke holder helt mål. Men i veldig mange av hans prosjekter er det originale konsepter i bunn som kunne blitt til store filmer om manus og regi hadde vært bedre. Besson skal i alle fall ha for at han arbeider hardt ennå med film, og samtidig var jeg spent på forhånd hvordan denne filmen ville klare seg.

Dette skildrer en simpel fremtid. Det vi får se er ikke så langt unna dagens teknologi. Våpen er ørlite forbedret. Likevel synes jeg at de enkle virkemidlene og fremtidsfengselillusjonen gjør jobben sin. Riktignok er dette langt unna klassikermateriale, men filmen har noen sci-fi-øyeblikk i rommet og på jorden i fremtiden. Men i det store og det hele er dette mer en fengselsthriller som kunne ha fungert også i vår tid uten problemer.

Filmen er god på å skildre hovedpersonens ferd inn i fengselet med et klart oppdrag utenfra, men har også egne interesser i fengselet. Lockout er passe spennende affære. Den kan minne litt om en rekke filmer som ‘The Rock’, ‘Die Hard’. Spenningsscenene føles faktisk greit intense. Det klippes mellom Snow som gjør oppdraget og de som guider ham fra jorden med mye innsideinformasjon om hvordan alt er bygget opp i fengselet.

Dette føltes som en veldig enkel men fungerende film. Med små grep og et litt smartere manus kunne dette blitt løftet flere hakk. Formatet for filmen er stødig, men så faller filmen for fristelsen å gi oss de vanlige film- og handlingsklisjeene. Det er nettopp disse lettvinte løsningene som gjør at delene forsåvidt henger sammen. Det er litt synd at dette ikke får en bedre skjebne, selv om det skal sies at filmen slett ikke er verst og glimter til til tider. Spesielt liker jeg stemningen i fengselet og scenene der hovedpersonen sniker seg rundt gjennom ganger og luftekanaler. Derimot er det litt for lett å vite hva som venter rundt neste sving. Det er også en del rare logiske avgjørelser underveis som også er med å trekke ned inntrykket noe.

Det er også noe forsøk på humor. Hovedpersonen, Snow, er nemlig litt av en spøkefugl. Dessverre er han også litt irriterende kjekk i pelsen. Han er også god til å irritere på seg deg motsatt kjønn også. Det gjør at presidentens datter virkelig får gjennomgå. Snow har selvsagt rett i alt han foretar seg, men han burde ha forklart bedre hva han gjør underveis, så ikke alt han gjør føles fra hennes side som han er komplett drittsekk. Hun knyttes jo mer til ham etterhvert som hun ser at han forsøker å redde henne ut av situasjonen de er i.

Guy Pearce forsøker å dra en krysning mellom Bruce Willis i Die Hard og Mel Gibsons typiske rollefigur skuespillermessig. Men selv om Pearce er en god skuespiller, føler jeg helt klart at han har sine styrker på drama og ikke på humor. Det er nemlig ikke alltid at timingen på overleveringen av humorreplikker ikke sitter helt. Regien er relativt grei og produksjonsdesignet like så. Det er en del CGI (Datagernerert grafikk) i filmen og ikke alt dette er av ypperste merke. Blant annet hangler grafikken litt i en bil og motorsykkeljakt.

Konklusjon
Alt i alt var jeg bruktbart fornøyd med denne filmen. Den underholder meg noenlunde hele veien og var bedre enn jeg hadde håpet på. Dessverre blir ikke dette mer enn midt på terningen i min bok. Begynnelsen er også en del bedre enn slutten som ble ganske standard. Potensialet lå der til å lage en virkelig spennende film, og med litt bedre bearbeiding kunne dette blitt en film som burde gått på kino her hjemme på berget. Slik den fremstår nå er den akkurat litt dyr til å betale en kinobillett for alene.