Filmen åpner med at Mollie kysser og omfavner den noe eldre sjefen sin før de hopper til køys. Da får vi se et race med sædceller akkompagnert av Beach Boys: ‘I Get Around’. En av sædcellene snakker også inne i kroppen og instruerer de andre i veivalget for å komme frem til egget. Da blir Mollie gravid uten å vite det. Mollies sjef, Albert, lover å gifte seg med Mollie etterpå, men da Mollie merker at hun skal ha barn, trekker Albert seg unna. Mollie sier da til alle i sin omgangskrets at hun er blitt inseminert av en lege. På vei til sykehuset for å føde sitter hun på med taxisjåføren James Ubriacco. James Ubriacco er ganske vill bak rattet og kjapp i kjeften, og faller for Mollie. Han blir med på sykehuset og tar imot Mikey. Senere passer han Mikey, imens Mollie går på dater for å finne en mann for seg selv og en pappa for Mikey...

Mollie (Kirstie Alley) er 33 år gammel og James Ubriacco (John Travolta) er omtrent like gammel. De to har en fin tone seg imellom. Men Mollie ser ikke på James som en hun vil gifte seg med, men lar ham passe sønnen sin. James er veldig flink med barn og får god kjemi med Mikey (Bruce Willis spiller stemmen til gutten). Filmen er også litt for åpenbar til tider. Selv om Mollie ser på James som en fjott, så ser vi jo at de to passer så bra sammen at det er nesten litt rart at Mollie dater så mange andre eldre duster.

Filmen ‘Look Who’s Talking’ er passe artig i forhold til tid, men det er noen rare ting med tittelen. For det første misforsto jeg litt hva dette skulle handle om. Jeg trodde at det var en snakkende baby vi skulle følge og ikke bare tankene til en baby. Jeg hadde sett for meg at det kunne vært noe kulere med en snakkende baby, men kanskje litt verre å få til. Det andre er at dette ikke noen som helst sammenheng med ‘Dr. Alban’-hitten med samme navn som filmen.

Konseptet med å se ting fra en smart babys perspektiv er litt moro. Det blir mye gull fra Mikeys barnemunn. Vi hører babyens tanker allerede fra før fødselen. Det blir litt moro ut av hvordan voksne nærmest snakker med en bløt og ‘tilbakestående’ måte til barna. Det er moro at babyene har sitt eget språk som de voksne ikke forstår. Det blir mange gode og morsomme observasjoner som Mikey kommer med. Det er mye å kjenne seg igjen i for dem som har omgås mindre barn en del.

I min bok er det tankene til babyen som står for all underholdningen, og hovedrolleinnehaverne Kirstie Alley og John Travolta kommer mer i andre rekke. John Travolta er litt for ‘på’ i denne filmen etter min smak. Det samme kan sies om Kirsty Alley som jeg også blir litt flau av til tider. Men heldigvis er Bruce Willis ganske bra som stemmen til babyen, Mikey. Han har en soft og fin stemme som passer til den sjarmerende gutten Mikey.

Regien er ved Amy Heckerling og hun er bra bevandret i komediens landskap. Hun står bak andre komedier som den romantiske storkoedien ‘Clueless’ med Alicia Silverstone, den bra morsomme ‘A Night At The Roxbury’ med Will Ferrell og ‘Hjelp, vi må på ferie til Europa’ med Chevy Chase. ‘Se, han snakker!’ treffer ikke helt blink, men er inne på mye god komikk underveis og har et passe kult og nytt konsept.

Konklusjon
Filmen er ganske snill og uskyldig. Den viser ingen naken sensitiv hud. Moralen er bedre enn vi først aner. Men noe av humoren er likevel litt på kanten. Elsker all humoren som kommer fra barnemunnen, men ellers virker resten litt for krampaktig til tider. Vi får også noen rare referanser som en liten referanse til Exorsisten under fødselen til Mollie. Men det rareste av alt er at filmen heter ‘Se, han snakker!’ og ikke ‘Se, han tenker!’. Filmen har også definitivt tapt seg med årene. Dette er med andre ikke like underholdende som det var på begynnelsen av 1990-tallet når filmen hadde premiere i Norge.