De to bestevennene Harry Smidt og Tomas Gran, reiser fra Norge for å bestige Eagle Peak i Rocky Mountains. Smidt vender tilbake og meddeler at han har nådd toppen alene, og at bestekameraten ble tatt av et ras. Men en stund etterpå kommer også Tomas Gran hjem i livet. Gran påstår også at han har besteget Eagle Peak og at han ikke så noe til Smidth på toppen. Dessuten påstår Gran at Smidt forsøkte å drepe ham da han slapp tauet. Smidt på sin side påstår at Gran har slått seg i hodet og sannsynligvis ikke er helt tilregnelig. Spillet om sannheten er i gang...

Filmen starter i det som skal være fjellheimen i Rocky Mountain. Blant fjellene der er Eagle Peak det mest utilgjengelige. Klatrere fra mange land har forsøkt å beseire fjellet. I år har vennene og kompanjongene Tomas Gran og Harry Smidt kommet fra Norge for å gjøre et forsøk. Som førere har de engasjert to halvindianere, Cherokee og Kaw. De to norske fjellklatrerne er godt kledd med norske strikkesokker og nikkers. Alt ser ut til å gå bra, helt til et skred går i fjellet. Da får vi ikke se mer til de klatrende før de er hjemme.

I begynnelsen er det litt vanskelig å si hvor filmen vil ta veien. Skal dette bli nok en eldre norsk film som tar opp problemer med psykisk ustabile personer? Hva er det egentlig som har foregått i fjellheimen? Filmen begynner med mysteriet om hvem vi egentlig skal tro på. Har de begge to besteget fjellet? Og har den ene av de to vennene sluppet tauet til den andre med vilje? Hvordan kan to bestevenner plutselig bli bitre fiender?

Filmen blir mer og mer interessant underveis. Det går mot litt av et oppgjør og et voldsomt psykologisk spill. Slike ting er alltid spennende på film. Vi sitter litt i villrede om hvem som har rett frem til godt inn i filmen. Da avsløres hva som virkelig skjedde, og derfra og inn blir det mye drittkasting og det som verre er mellom de to fjellklatrerne.

Filmen er basert på Arnulf Øverlands skuespill med samme navn fra 1917. Historien er bra lagt opp og bra filmatisert. Men noen spørsmål har jeg rundt troverdigheten til filmen. Hva spiste denne Thomas Gran på veien til toppen? Hvor fikk han kreftene fra til en sånn tur når jeg aldri ser ham spise og han er avskåret fra bærerne som hadde maten?

Regien er ved den kritikerroste norske regissøren Tancred Ibsen. Han står bak suksesser som ‘Den Store barnedåpen’, ‘Fant’ og ‘Gjest Baardsen’. I denne filmen treffer han ikke like godt som de nevnte filmene men likevel er ‘Venner’ en film som har sine kvaliteter også i det filmatiske. Fotoet er blant annet mesterlig til tider. Og da særlig fjellklatrerscenene som er noe av det aller beste med filmen. De ser utrolig bra ut og nesten litt vel vågale. For en som meg som har heftig høydeskrekk er dette stress å se på. En del av scenene er skutt helt på kanten av stupet og dette skaper en både spenning og dramatikk tilbake til filmen.

Musikken er svært dramatisk og kan minne en del om den vi finner i ‘De dødes tjern’ med en del harpemusikk, men samtidig innblandet litt indianertoner. Filmmusikken er med på å skape dramatikk i filmen. Skuespillet er dog litt mer varierende. Personlig liker jeg best Alf Malland i den ene hovedrollen. Han spiller bra troverdig, med få unntak, da er det verre med den andre hovedrollen. Tor Stokke føles nemlig mer som om han er del av fjernsynsteateret med litt for dramatisk prat til tider.

Konklusjon
Dette er en film som sikkert ble opplevd som en del bedre da den kom. Det fordi det finnes flere lignende filmer som er kommet i årenes løp. I tillegg vet en som har sett mye film ofte hva en filmskaper forsøker å lure oss inn på. Jeg hadde i alle fall en teori i filmen og holdt mest med den ene av fjellklatrerne og jeg gjettet riktig, for da bevisene kom, var det den rette som snakket sant. Filmen legger også ut en del spor underveis, slik at det for meg aldri føltes så vanskelig å gjette riktig. Heldigvis er det noe ekstra å få slutten på plass og se seierherren gå av med all æren. Den andre bli stemplet som løgner og det som verre er.

Dette er jo en veldig vanskelig historie å filmatisere, fordi regissøren må hele veien bestemme hvor mye info han vil gi oss. Får vi for mye info tidlig, klapper filmen sammen, og gir han for lite, blir det ensformig. Synes filmen forsøker å spille på begge hestene, men at denne kampen ikke føles like vellykket hele veien. Likevel er det spennende å se hvordan det går til slutt. Jeg likte en del elementer ved filmen såpass godt at jeg ruller en litt forsiktig firer på terningen, selv om dette aldri var i nærheten av noe mesterverk.