Alt starter i sørstatene i USA tidlig på 1900-tallet. Vi følger den 14 år gamle jenta Celie som har en far som voldtar henne, og hun får to barn med ham. Vinteren 1909 føder hun sitt andre barn, men på faren tar som vanlig fra henne barnet. Filmen åpner med Celies bønner. Hun har alltid vært en snill pike, men ber Gud om å gi henne et tegn. Men det å få to barn med sin egen far, har vært hardt for henne. Hun har også nylig mistet moren sin. Faren liker ikke Celie lenger. Hun legger også til at hun håper faren ikke har drept barna hennes og heller solgt dem.

Celie håper faren gifter seg igjen, da han begynner å se på Celies lillesøster med lyst i blikket. Det er en mann ved navn Albert, som alltid ser på lillesøster Nettie i kirken. Alberts kone er død, da kjæresten hennes drepte henne. Men Celie ender opp med å giftes bort til Albert, da faren ikke vil at Nettie skal giftes bort først. Albert er alt annet enn snill med henne, og er mer interessert i å komme i buksene på sangerinnen Shug Avery. Celie er dog en sterk som få og biter tennene sammen, hever hodet og er klar til å møte det harde livet som venter henne...

Filmen er basert på Alice Walkers prisbelønte roman med samme navn som filmen. ‘Purpurfargen’ åpner i en blomstereng med nydelige, fiolette blomster. Der får vi se to fargede jenter som løper rundt, leker og har det kjekt. Når de har løpt gjennom engen med det høye gresset, ser vi at den ene av jentene er med barn. Og det er disse to søstrene filmen baserer seg på, og da Celie. Vi følger henne i 30 år av hennes liv, fra og med fylte 14 år i 1909.

Jeg blir veldig knyttet til den unge jenta Celie i en rørende og sterk historie som engasjerer meg ned i hjerteroten. Det er historien om to uadskillelige søsken som blir splittet fra hverandre. Celie venter hver eneste dag etter brev fra søsteren som aldri kommer. Senere vil vi få vite hvorfor brevene ikke kommer. Filmen handler om sterke fargede unge kvinner som må finne seg i mangt og mye, samt en del drittsekker av noen menn. Det er for meg umulig å ikke la seg engasjere av filmens historie som handler om livets harde realiteter. Filmen tar opp temaer som familie, vennskap, kjærlighet, livet, undertrykkelse og klasseskille. Filmen har en utrolig varme over seg, selv om det skjer forferdelige ting til tider. Det blir en del tårevåte øyeblikk i filmen.

Jeg er en stor fan av regissør Steven Spielberg, men denne godbiten hadde jeg ikke fått med meg. Først og fremst forbinder jeg Spielberg med store effekt-filmer, og derfor var det et lite sprang til ‘Purpurfargen’ derfra. Visste ikke hva jeg ville forvente, annet enn at filmen har fått gode kritikker. Men til tross for at dette ikke er helt typisk Spielberg, kjenner vi igjen mange av hans regigrep. Filmen er herlig fortalt hele veien med en rekke friske og kunstneriske fortellergrep.

Spielberg er en mester på å variere hvordan han presenterer en historie på reint filmatisk sett. Vi får mange kule kameravinkler, sammen med herlig handling og et utsøkt fotoarbeide. Det blir også en del kryssklipping i handlingen underveis, blant annet til søster Nettie som oppholder seg i Afrika. Vi får også litt humor med på kjøpet innbakt i handlingen. Det gjør denne filmen til en stor folkelig vinner som trykker på alle de rette knappene.

Skuespillerne gjør også en solid prestasjon i filmen og løfter frem rollefigurene. I rollene finner vi Danny Glover som den mer rutinerte, sammen med nykommerne Whoopi Goldberg og Oprah Winfrey som virkelig gjør sine saker bra. Whoopi Goldberg er den i mine øyne skinner som et stort stjerneskudd i filmen. Men også Oprah Winfrey får nok å stille opp med i siste del av filmen der hun kjører mye av showet. Danny Glover spiller en utypisk rolle til han å være som en mannssjåvinist som mishandler sine kvinner.

Konklusjon
Dette er en gnistrende god film. Det er flere svært gode scener. Dette er med andre ord en film å bli glad i. I mine øyne er filmen best den første timen, men også slutten leverer varene for å avrunde det hele. Noen av scenene lar Speilberg det bli litt for mye av det gode når han kjører på med litt for mye komikk, som med den hvite kvinnelige sjåføren som kjører som en villmann og alle i gatene må kaste seg unna. Dette ødelegger litt av det solide inntrykket og gjør at filmen ikke får helt full pott. Slutten er også så fin og varm som jeg hadde håpet på. Det gjør at filmen presser frem en tåre i øyekroken min. Jeg føler denne filmen gav meg mye å se, og er ikke en film jeg vil glemme med det første. Det er noe eget med slike filmer som berører oss så sterkt, og det gjorde denne filmen virkelig med meg.