Vi følger sportsjournalisten Lenny Weinrib (Woody Allen). Han er gift med ambisiøse Amanda (Helena Bonham Carter). Forholdet deres står litt i stampe og sexlivet er ikke som det pleide å være. Likevel ønsker de seg barn, men Amanda ønsker ikke å være borte fra jobben på kunstgalleriet i lengre tid for å føde. Derfor blir adopsjon hennes svar, mot Lennys vilje. Snart ankommer lille Max. Årene går og Amanda og Larry lurer på hvor deres smarte og velskapte barn kommer fra. Lenny sporer opp den virkelige moren til Max, Linda Ash (Mira Sorvino), som er alt annet enn den kloke og dannede kvinnen han hadde forestilt seg. Hun er nemlig både prostituert og pornoskuespiller...

Dette er en film av den dyktige filmskaperen Woody Allen. Han lager nok en fengende film der han setter sitt vanlige preg på filmen. Allen spiller også sin vanlige rolle i filmen, som han gjør med svært få variasjoner i alle sine filmer. I mine øyne er han Allen, selv om han forsøker å ha forskjellige rollenavn hver gang. Det er noe med alle faktene hans, og måten å levere replikker på i et voldsomt tempo som ofte definer Allen som skuespiller. Heldigvis har Allen tonet seg noe ned i denne filmen og replikkene kommer ikke så tett som hans mest ekstreme filmer. Det synes jeg kler filmen og vi får en mer rolig Allen i hovedrollen.

Mighty Aphrodite er en film som har en bra fengende historie om en adoptivfar som forsøker å snoke i hvilke foreldre ungen hans egentlig har hatt før. Han er vil det beste for barnet og se hvilke forhold foreldrene kommer fra. Vi får et absurd møte mellom to ytterpunkter når Linda og Lenny møtes. En av de beste og mest pirrende scenene i filmen er når Allen får anfall inne i Lindas leilighet da hun skrur på sin forføreriske sjarme. Dette blir det mye moro ut av. Særlig når Allen kommer med sine mange betraktninger om Linda og hvordan hun lever livet sitt. Lenny ser det som sitt oppdrag å hjelpe kvinnen og slutten er herlig ironisk og komisk, uten at jeg skal røpe hva som skjer. Jeg kan i alle fall si at slutten ikke er slik jeg hadde forventet å få av Allen.

Filmen tar tak i meg fra første stund og leverer varene hele veien. Med andre ord har produktive Woody Allen gjort det igjen: Han leverer igjen en film som mange vil sette pris på, også langt utover hans egen fanskare. Liker den flotte kjemien mellom Mira Sorvino og Woody Allen. Mira er passe naturlig i sin rolle selv om hennes rollefigur er både forførerisk, frigjort og naiv i tankegangen. Filmen er også lekent fremstilt filmatisk med tanker som involverer et gresk amfiteater som innvolverer gresk mytologi og litteratur. Der får vi inkorporert en gresk tragedie som spilles samtidig med at Lenny forsøker å fiske opplysninger fra sønnens egentlige sin mor.

Konklusjon
I mine øyne er dette en av de bedre Allen-filmene som dog ikke når helt opp til mesterstykkene hans fra 1970-tallet som inkluderer ‘Annie Hall’ og ‘Manhatten’. Likevel er dette en solid film som lykkes med nesten alt den foretar seg. Filmen overrasker meg og underholder godt. Og selv om dette omhandler en pornoskuespiller, så blir dette alt annet enn usømmelig på det punktet. Allen har snarere laget en morsom, varm og leken film. Jeg har bare sett et knippe Allen-filmer og ble sugen på flere etter denne oppvisningen. Allen gir meg noe jeg ikke trodde jeg ville like. Denne filmen føyer seg fint inn i rekken over hans lystige historier der han leker med rollefigurene og manuset i seg selv.