Vi møter den staute og flotte adelsmannen Judah Ben-Hur (Jack Huston). Han vokser opp sammen med sin romerske adoptivbror Messala (Toby Kebbell). I oppveksten er de to uadskillelige, men i voksen alder blir Judah Ben-Hur lurt opp i stry av Messala. Ben-Hur blir i flere år en slave for romerne på et av deres krigsskip. Under et stort slag klarer Ben-Hur å komme seg unna, men blir fanget igjen av en rik hestesportkremmer ved navn Ilderim (Morgan Freeman). Ben-Hur er klar til å kjempe for både friheten og hevnen på Messala...

Ben-Hur fra 1959 vant over ti Oscar og er fremdeles en av de største klassikerne som Hollywood har avlet frem i kategorien episk drama med flotte tilhørende actionsekvenser. Filmen var også svinedyr å lage og var sin tids dyreste film da den kom ut. Det var derfor litt rart at man i disse dager valgte å lage en gjeninnspilling av denne store klassikeren. I mine øyne er det like dumt som å forsøke seg på å lage Gudfaren på nytt. Alt baserer seg på romanen av Lew Wallace fra 1880.

Etter å ha sett denne ‘remaken’, så må jeg fremdeles konstatere at 1959-versjonen fremdeles er kongen på haugen. Jeg hadde forventet å i alle fall få noen store minneverdige øyeblikk i løpet av filmen, men regissør Timur Bekmambetov (Night Watch) klarer ikke å styre filmen med de rette tøylene. Det blir mye slurv i måten å fremstille rollefigurene på. De er alt for overdrevne i følelsesregisteret og ikke noe du kommer særlig nært på. Vi får også en rekke klisjemessige regigrep som gjør at denne filmen fremstår som litt traust og kjedelig i lengden. Det skal dog legges til at filmen tidvis ser ganske bra ut, og det redder mye av inntrykket.

Høydepunktet i denne filmen er nok hesteløpet, men selv der klarer ikke filmen å gi meg det jeg er ute etter. Noen ganger er det enkle ofte det beste, men denne filmen klarer ikke å maskere at den har et for lavt budsjett og at den blir for innadvendt i måten den forteller historien fra et lite spennende hold. Vi får nemlig ikke oppleve noe storslått i filmen annet enn i små glimt som åpenbart ikke er skapt med de aller beste dataeffektene. Men filmen ser okei frisk ut i bildet enkelte steder og har noen visuelle styrker, men dette svikter deg på å gi deg den historiefortellingen en slik film fortjener.

Skuespillerne gjør også en slett innsats i filmen og klarer ikke prege filmen godt nok. Det skal med andre ord noe til å hoppe etter storheter som Charlton Heston. Denne filmen har dog den gamle ringreven Morgan Freeman å by på. Bare synd han ikke spiller den største rollen og at det han fremfører bare er rein rutinepreget for hans del. Det blir med andre ord absolutt ingen Oscarfrieri for denne filmen på den ene eller andre måten.

Om du finnes der ute som ikke har sett Ben-Hur ennå, så er denne filmen helt grei skuring. Filmen har ikke de store overraskelsene heller, men leverer en forestilling som fint går an å se. Og selv om jeg har gitt mye slakt til filmen underveis i denne filmanmeldelsen, så finnes det langt dårligere filmer enn dette. Dette er med andre ord bedre enn mange av de store effektkalkunene som har nådd kinoene de siste årene, som eksempelvis ‘San Andreas’ og ‘Gods of Egypt’.

Konklusjon
Jeg velger å rulle en forsiktig treer på terningen for en film som hadde lite nytt å komme med. Det er dog mer Jesusfiksering i denne filmen enn i 1959-versjonen. Således synes jeg denne filmen passet ypperlig å se nå i disse påsketider. Om du ikke forventer deg for mye, elsker Morgan Freeman eller bare er glad i klassiske historier, så er dette noe du kan forsøke deg på. Det er dog fint lite action i filmen, men heller mer drama om en stor helt som setter familien foran seg selv og er sterk i sinnet til tross for et stort svik. Hovedpersonen går igjennom ganske mye i løpet av de to timene vi følger ham på lerretet, og innimellom går det litt raskt i svingene når alt er kortet veldig ned i denne remaken.