Vi følger 15 år gamle Anton. Han bor i et nedlagsdømt bygdesamfunn. Anton er på leting etter kjærligheten, men det er ikke lett for ham. Det er lett at han missforstår hva som egentlig forgår her bak alt hatet og bitterheten. Anton blir med på litt av hvert her som sprenging av hus og skyting av hester. Alt er gjort av grunner han ikke helt skjønner seg på. Men det er håp selv på dette forblåste stedet, og kanskje Anton vil oppdage den virkelige kjærligheten opp i alt den konflikten som de voksne skaper her...

Filmen starter med at vi får se kranene og arbeiderne jobbe på et byggefelt. I sterk kontrast til det støyende byggefeltet beveger vi oss inn i skogen. Der er det bare lyder av uglen som tuter og vinne som blåser. En tenåringsgutt og en mann med hest kommer gående på en sti inne i skogen. I en bakke stopper de for å raste. De lager bål og setter seg ned. Gutten hører på mens den eldre mannen forteller eventyr. I hjemmet til gutten er det full krangel mellom mor og far.

For ikke så lenge siden så jeg Is-slottet av Per Blom. Den filmen var svært særegen. Her får vi se Bloms debutfilm. Begynnelsen er ikke så givende. Man bruker for god tid på å skape stemninger som ikke alltid er like interessante og overbære. Mange scener virker også alt for lange uten at man helt skjønner hvorfor. Det gir jo litt tilbake å komme tett på karakterene her, men innimellom føler man det blir for mye dødtid. Jeg liker heller ikke at man tusler for mye rundt i ly av mørket. Noen ganger synes jeg dette var dratt i samme retning som Eggs med de lange scenene uten at filmen føles helt i samme klasse som Bent Hamers sulteforede scene og fortellertekke.

Det er laget masse filmer om overgangen fra barn til voksen og denne filmen er greit original. Det ligger et drama og ulmer i bakgrunnen. Alt føles litt lite spenstig og småkjedelig. Man knyttes heller ikke noe særlig til noen av rollefigurene. Dette er ikke direkte dårlig, bare alt for traust til tider. Det lokale bygdesamfunnets undergang ligger å lurer i kulissene og det er ikke med på å gjøre inntrykket av filmen noe lykkeligere. Det er små glimt av humor innimellom, men ikke slik at jeg føler filmen får noe særlig glimt i øyet. Her får man nesten ingenting fortalt direkte og dette kan bli litt kjedelig om man liker at handlingen er svært innadvent.

For å oppsummere så ble jeg egentlig litt skuffet over dette. Her viser ikke regissør Blom at han har samme roen over alt det kunstneriske som han maktet å imponere med i Is-slottet. Det er dog noen likhetstrekk på at ting draes ut og at det ikke er så alt for mye fokus på dialog, men dette var langt i fra den magien som Vesaas-filmatiseringen skapte. Også i Anton ligger det mye mellom linjene som ikke blir beskrevet med ord. Dette er også en film som ikke innbyr til mye lyspunkt. Denne filmen byr ikke opp til dans akkurat og blir alt annet enn trivelig. Her skal de gamle dø og de yngre får nok å stri med de også. Filmen er langt fra folkelig og er nok mest for de som liker å utfordres litt med filmtittingen. Personlig satt jeg dessverre ikke igjen med så mye etter å ha sett filmen. For min del var dette noe som til nød føltes ok å se.