Maria er fylt førti og lever sammen med sine tre barn og hennes far. Hun er supermammaen som klarer å sjonglere med tiden på magisk vis til tross for både barn som trenger kjærlighet, flere menn og en travel jobb som akuttlege. Hun dater den kjekke og vellykkede psykiateren Fredrik som passer bra inn i Marias perfekte livsidyll. Men så dukker Jonas opp. Han er bare 22 år gammel, elsker Maria og bryr seg ikke om alderskløften. Da blir det store spørsmålet. Hvem skal hun velge? Fornuften eller det unge og friske?

Dette er regissør Vibeke Ringens spillefilmdebut. Hun har jobbet mye innenfor TV fra før av, med blant annet 61 episoder av Hotell Cæsar på samvittigheten. Ringen har også vært regiassistent på ‘Det største i verden’ og ‘Da jeg traff Jesus med sprettert’ i tillegg til regi av kortfilmer. Denne første spillefilmen er ‘safe’ gjennomført uten de helt største krumspringene.

Komikken i filmen er passe artig. Jeg lo en del ganger, av noen herlige situasjoner som da jenta på ca 9-10 år kommer til mor etter å ha overhørt hennes eldre søster i telefonen og spør om hva analsex er, og legger til at en jente i klassen hennes har prøvd det mange ganger. Slike små morsomheter er det noen av i filmen selv om hovedstemningen i filmen ligger mest på dramanivå.

Jeg hadde forventet meg en lett romantisk komedie og fikk forsåvidt det, men også en film jeg føler jeg har sett så mange ganger fra før av. Selv ikke hovedmomentet med at en middelaldrende kvinne dater en yngre mann på 22, føles ikke sprekt nok. Dette er med andre ord ikke noe i nærheten av en ny versjon av Manndomsprøven eller noen 'killer' komedie. Filmens største styrke er filmteknikken som er veldig bra, men ellers er ikke filmen frisk nok i innholdet, selv om hovedrolleinnehaver, Ingjerd Egeberg, skal ha for at hun tilfører en egen ro og sjarme til rollefiguren Maria.

Konklusjon
Jeg hadde større forhåpninger til ‘Marias Menn’, men filmen innfridde ikke helt. Likevel var dette en helt grei film å se som hverken føltes som fugl eller fisk. Filmen er meget snill og litt traust i presentasjonen. Vi får et drama med seriøse undertoner og forsøk på å ta opp seriøse temaer i bunn, uten at filmen når helt igjennom på alt den prøver seg på. På sitt beste er filmen inne på noe også skaper noen fine øyeblikk innimellom. Likevel blir filmen alt for gjennomskubar til å lykkes helt. Filmen føler formelen totalt og blir for typisk på alle mulige måter. Dette er til nok til glede for noen og sterk forargelse for andre.