---

Ingress:

Vi befinner oss på 1960-tallet i USA. Filmen åpner med et fly som ankommer en storby. På flyplassen lander John Prentice og hans kjæreste, Christina Drayton. Han er en farget doktor og hun er hvit fra en overklassefamilie. Det blir litt av en overraskelse for foreldrene til Christina, som ikke var forberedt på slikt i sine verste fantasier. Og Christina vil gifte seg med sitt livs kjærlighet. Men er foreldrene deres og samfunnet klar for det?

Anmeldelse:

Filmen har et historisk engasjerende tema. Paret i filmen vet at å gifte seg ikke blir enkelt. Det fordi at det i en del stater i USA var ulovlig at hvite giftet seg med fargede. Med et samfunn der ikke alle vil tolerere dem og en del personer som kommer til å hate dem for deres valg. Skjønner vi at dette er noe å tenke igjennom før de eventuelt gifter seg. Nå ble riktignok slike ekteskap lovliggjort samme år som filmen kom, og filmen var nok mye av grunnen til nettopp dette med all oppmerksomhet filmen film, men i tiden etter ble likevel slike ekteskap et samfunnstabu. Med andre ord var nok dette en film om et betent og kontroversielt tema da den kom.

Denne filmen er ikke like revolusjonerende i dag som da den kom ut. Dette var nok en viktig film i sin tid, men heldigvis er verden gått videre både i Norge og USA siden den tid. I dag blir dette en påminning om at fortiden ikke har vært like lett for alle som var født i med ‘feil’ hudfarge og ikke hadde like rettigheter som den hvite mann. Den hvite faren til jenta er på den ene siden med på å kjempe for at de fargede skal få sine rettigheter, men han har fremdeles fordommene sine når hans egen datter vil gifte seg med en farget mann. Gjennom filmen blir toleransen virkelig satt på en hard prøve.

Skuespillerne i de fire hovedrollene leverer svært gode prestasjoner. Sidney Poitier er passe karismatisk og flink å ordlegge seg. Katharine Hepburn er passe yndig og sjarmerende og mottok Oscar for sin rolleprestasjon. Spencer Tracy og Katharine Houghton spiller på et rikt register av ansiktsuttrykk der de forteller gjennom deres reaksjoner hva de egentlig synes om forholdet mellom John Prentice og datteren deres.

Filmen er bra lagt opp som et passe interessant drama om hvordan de hvite ser på de fargede i USA og motsatt. Filmen får også påklistret komedie som sjanger, men jeg synes ikke filmen er det spor morsom i så måte. Den er kanskje litt smålystig til tider, men filmens styrke ligger i alvoret og hvordan situasjonen var i USA på 1960-tallet med fargede uten like rettigheter som de hvite. Vi merker også at filmskaperne skaper litt av et glansbilde av den fargede unge mannen. Han er ung, kunnskapsrik, fremadstormende, god å snakke for seg, omtenksom og hensynsfull. Med dette ønsker filmskaperne å vise at det kun er hudfargen som er problemet og ikke noe annet i tillegg.

Konklusjon
Selv om filmen føles viktig og tar opp et kontroversielt tema for sin tid, føler jeg filmen kunne satt ting mer på spissen. Det blir litt lett å skjønne hvor dette bærer hen, selv om filmen forøvrig er bra teknisk laget. Det gjør at filmen ikke føles helt som det dramaet jeg hadde håpet på forhånd. Hadde sett for meg litt mer spenning og konflikter enn de som blomstrer opp i filmen. Til klassiker å være, synes jeg kanskje dette var litt for tandert. Kanskje litt humor kunne livet opp filmen litt, men det er en hårfin balansegang når det blir for mye av det gode og filmens alvorlige tema mister sin kraft. Jeg likte dog veldig godt deler av filmen og angrer ikke på å ha sett denne filmen som informerer meg om et viktig stykke historie om fargedes kamp for rettigheter i USA.

[ Filmen kan i skrivende stund streames på C-More / TV2-Sumo ]