Året er 1943. Den andre verdenskrig raser for fult. Vi befinner oss i München i februar. Sophie Scholl og hennes bror Hans skriver og distrubuerer løpesedler med innhold som stiller seg kritisk til Hitler og nazistenes herjinger både i Tyskland og ellers i Europa. De er en del av motstandsgruppen ‘Die weiße Rose’. En dag skal de avlevere noen løpesedler på universitetet i München. Alt går som planlagt helt til Sophie vil ta seg en siste tur for å spre løpesedler også i øverste etasje. Mens de er øverst ringer det ut og de forsøker å blande seg med elevene, men vaktmesteren har sett dem og får dem arrestert. Da er det om å gjøre å nekte alt for å skåne seg selv og sine medsammensvorne. Her får vi den frimodige historien om Scholls som kjemper for frihet gjennom skrivemaskinen i store stygge Nazi-Tyskland...

Disse unge damene og mennene har gutts som man ikke trodde var mulig. De står på for en sak, selv om det kan koste dem livet. Noen få er slik at de tar store sjanser for å formidle en sak de brenner for, og særlig under et slikt strikt naziregime. Det er sterkt å se at det finnes folk som kjemper mot et samfunn som ikke er der for sine borgere. Det er sykt at folk blir satt i fengsel og det som verre er for å spre papirer. Dette er nesten utenkelig i frie og deilige Norge der vi har ytringsfrihet som få og rett til å gjøre hva vi vil så lenge det ikke krenker andre.

Det er laget mange filmer fra krigens dager, og dette er en mildt sagt annerledes krigsfilm. Her er det ikke fokus på blod og skyting og store effekter. Her får vi se den inspirerende historien om en som var villig til å satse alt for redde sine venner og Tysklands folk fra diktatoren. Hun forsøker å starte revolusjon på fredelig vis gjennom å formulere flygeblader med sine frihetstanker. Det skal også nevnes at dette bygger på en sann historie og man føler at man ser på en sterk beretning om noen uselviske personer som ville gjøre en forskjell og det får vi etter hvert se at de gjør. De har til og med fått sin fortjente film om deres bedrifter.

Denne filmen tar deg fra første stund. Tidskoloritten og alt er bare bunnsolid laget. Alt er er svært spennende og engasjerende til tider. Det er ikke rare historien i filmen, men den er glimrende fortalt. Fotoet er variert og regien er stram og velformet. Alle detaljer er på plass. Her er det dialogen og dramaet som regjerer. Manuset er svært sparsomt, men man har virkelig klart å skvise ut krutt i hver eneste dråpe. Det er en litt trykkende stemning i filmen. Man får nesten vondt i magen av å se på denne unge damen som kjemper innbitt for å redde livet sitt uten at det skal gå ut over andre også.

Dette er nesten som å se ‘Twelve angry men’ med det at alt skjer omtrent innenfor noen par rom. Til tross for de mildt sparsomme omgivelsene og nesten bare konversasjonsscener gjennom hele filmen er dette faktisk bra spennende og spenstig gjennomført. Skuespillet er også svært solid. Julia Jentschs hovedrolle er noe som bærer hele filmen. Det er også fint å få hele filmen fra hennes vinkel. Også kult at man lærer mye av å se dette og dette burde vurderes å sees i skoletimer for debatt etterpå. Det kan også nevnes at filmen ble nominert til Oscar for beste utenlandske film.

For å oppsummere så har denne filmen gjort veldig mye riktig. Den kan kanskje for noen bli litt langtekkelig i begynnelsen av forhørene av Sophie Scholl, men etterhvert som man lærer Scholls å kjenne berører hun oss og det ligger kanskje en tåre klar i øyekroken. Det blir noen store øyeblikk i denne filmen og den klarer også å diske opp med en viktig historie om noe vi aldri håper på å oppleve på kroppen selv. Om du liker historier fra virkeligheten eller bare solide dramaer, så er dette noe jeg absolutt kan anbefale. Det er kanskje ikke så god gjensynsverdi for filmen, men heldigvis var det en stund siden sist og filmen leverte også denne gangen.