Husmoren Shirley Valentine bor i et rekkehus i Liverpool. Shirley føler seg fastlåst i ekteskapet. Hun har en ektemann som bare bryr seg om at maten skal stå på bordet og klærne skal være vasket når han kommer hjem fra jobb. Hun har også utakknemlige barn som forventer at hun varter dem opp til en hver tid når de stikker innom. Shirley føler seg litt alene og har kjøkkenveggen som beste venn. Hun er flink pike, men brått våkner rebellen i henne. Hun finner ut at hun skal dra på ferie til Hellas uten ektemannen. Så kan de hjemme virkelig se hva Shirley betyr for hjemmet...

Filmen er bygget på skuespillet av samme navn, og er i utgangspunktet en monolog. Hovedpersonen henvender seg direkte til kamera en del i filmen og gir oss nyttig informasjon om hva hun tenker. Dette er et grep som har blitt brukt med suksess i blant annet Netflixs flaggskip, ‘House of Cards’. Noen ganger kan slike monologer føles litt kunstig, men i denne filmen gjør Pauline Collins tingene på en overbevisende måte som Shirley Valentine. Vi får inntrykk av at Shirley liker å snakke ut i luften og bruker dette som egenterapi.

Rollefiguren Shirley Valentine er litt av en dame. Digger hennes ståpåvilje og bein i nesen. Litt kult å også få servert historier fra barndommen og ungdomstiden hennes. Disse er med på å beskrive rollefiguren, Shirley, som person og menneske. Vi får se at hun ble en rebell på skolen fordi hun ble tilsidesatt av læreren, som heller dyrket de hun likte best. Vi får også se hvordan det gikk med lærerens gullunge. Hun er blitt noe alt annet enn det man skulle forvente.

Filmen er lett og ledig hele veien. Det er også en del fornøyelig humor bakt inn i filmen, selv om filmen for det meste er lagt opp som et drama. Liker at filmen overrasker meg. Det er med andre ord ikke lett å si hvordan dette slutter. Liker også hvordan slutten fremstår når den kommer. Når Shirley kommer til Hellas, lever hun livet til det fulle. Hun holder til på stranden og i en gresk liten restaurant der hun har et lite eventyr med innehaveren.

‘Shirley Valentine’ er regissert av Lewis Gilbert som er mer kjent for å ha regissert en rekke James Bond-filmer som ‘Spionen Som Elsket Meg’, ‘James Bond i Japan’ og ‘Moonraker’, i tillegg til klassikeren fra 1966 med selveste Michael Caine i hovedrollen. ‘Shirley Valentine’ er blitt en elsket film som også fremdeles er litt aktuell, selv om samfunnet har gått fremover forhold til kvinnens plass i hjemmet og livet forøvrig. Likevel er dette et friskt portrett av litt lignende slik middelaldrende mødre kunne ha hatt det på 1980-tallet.

Konklusjon
Jeg lot meg sjarmere av Shirley Valentine, men føler den har litt igjen før den melder seg på med de virkelig store klassikerne. Dette er dog en god film, både med tanke på nostalgi og kvinner som føler de sitter fast i ‘ekteskapsfellen’. Hovedrollefiguren viser at det finnes håp om å bryte rutinene og komme seg ut av ‘husmorsfengselet’. Filmen er dog ikke spennende nok for unge i dag, men for de som befinner seg i overgangsalderen og oppover, treffer dette nok en del bedre. Filmens drama har en behagelig rytme og det frister også å dra til sydligere strøk når man ser Shirley Valentine med en drink på stranden under parasollen.