‘Funny Girl’ baserer seg på et teaterstykke på Broadway fra 1964, med også Barbra Streisand i hovedrollen. Barbra Streisand spiller den sjarmerende klossmajoren Fanny Brice. Hun får folk til å le med sine klumsete sceneopptredener. Rollefiguren er åpenbart usikker på seg selv, men vet at det bor noe i henne som hun håper å en dag bli oppdaget for. Handlingen er lagt på 1910- og 1920-tallet. Vi følger en historie basert på den virkelige varitéstjernen Fanny Brice (1891-1951). Hun kjemper for å få sitt gjennombrudd som sang, danse og skuespiller, og det er ikke for mye å avsløre at hun slår igjennom etter hvert med sitt sjarmfulle og morsomme vesen...

Filmen starter med en dame i leopardfarget kåpe som ankommer et stort teater. Vi skjønner med en gang at dette er stjernen i filmen. Og den som spiller stjernen er en overraskende opplagt og solid Barbra Streisand. Plutselig brister alle ut i sang, da innså jeg at dette er en musikal. Det hadde jeg ikke forutsett på forhånd. Denne filmen har det slik at skuespillerne bryter ut i sang når de skal vise sine følelser. Ellers består filmen av mer tradisjonelle dramascener i tillegg til sangnummerne som skildrer hovedpersonen på scenen i sitt arbeid. Jeg ble engasjert av filmen og tror på rollefigurene som blir spilt på fengende og troverdig vis.

Barbra Streisand har ved flere anledninger før og etter denne filmen vist hvor utrolig dyktig sanger hun er. Her får hun også vist at hun kan danne et naturlig midtpunkt i en film. Dette er også hennes debutfilm og hun kjører showet fra første scene. Jeg skjønner hvorfor hennes prestasjon ble kronet med en Oscarstatuett. Det gjør at jeg ønsker å se mer av hva Streisand har å by på i andre filmer, hadde bare sett henne i noen scener fra TV da jeg zappet innom komedien ‘What's Up, Doc?’ en jul for en del år tilbake.

I begynnelsen synes jeg det blir for mye snublekomikk, men så tar ting seg opp. Humoren blir etterhvert passe fornøyelig. Måten Fanny Brice er på, merkes av de rundt henne. Hun er en dame med bein i nesen og liker ikke gjøre ting hun ikke liker. Det merker vi blant annet i scenen der hun forsøker å sette sin bestemte arbeidsgiver, Ziegfeld Follies, på plass. Den herlige attityden til Fanny er det som løfter filmens underholdningsverdi opp et par hakk med Barbra Streisands perfekte timing og sjarmfulle opptreden.

Romantikken blomstrer også etterhvert. Forholdet mellom Fanny og Nick Arnstein er en av historiene som i tillegg til Fannys karrière er i sentrum i filmen. Filmen bruker noen kule virkemiddel innimellom som å pause et bilde og synge en liten beskjed med lys forelsket stemme som i møtet med Fanny og Nick Arnstein. Da skjønner vi at disse to vil se mer til hverandre, og det er ikke for mye å avsløre at det gjør de. Nick Arnstein er en elegant pokerspiller spilt av selveste Omar Sharif, som kan sjarmere noen og en hver, kjent fra storfilmer som ‘Doktor Zhivago’ og ‘Lawrence of Arabia’.

I begynnelsen er jeg redd vi bare skal være på teaterscenen, men det blir heldigvis noen pustepauser der vi ser hovedrollefiguren i andre omgivelser. Med dette viser også filmen at den har noe for seg som film og ikke bare et filmet teaterstykke. Jo lenger ut i filmen vi kommer, merker vi at filmen har mer å spille på og fremstår mer og mer som en god gammeldags, ekte filmklassiker. Liker at filmen endrer karakter underveis og kommer inn på nye faser i livet til hovedpersonen. Dette er som sagt en film der romantikken og sangen er det viktige, og da er ikke det så viktig at man skjønner raskt hvor dette bærer hen. Sangnummerne er særdeles fortryllende levert av Barbra Streisand med musikk levert av ringreven Jule Styne.

Konklusjon
Filmen er litt lang med sine 145 minutters spilletid, det gjør at det er litt prosjekt å se filmen, men når jeg først er ved enden angrer jeg ikke på at jeg så filmen. Musikken er også fortryllende og med en Barbra Streisand som setter alle de andre i skyggen med sin tilstedeværelse blir jeg raskt solgt, selv om jeg ikke er utpreget fan av musikaler. Regien er også vellykket av Oscarynglingen William Wyler som blant annet gav oss den fantastiske klassikeren Ben-Hur. Med dette ligger mye til rette for at denne filmen skal skinne, men jeg må trekke noe fordi jeg ikke var med på notene helt fra begynnelsen av. Filmen sliter noe i starten der den blir litt fordummende og da tror jeg ikke like mye på Fanny Brice som rollefigur som overklossete. Heldigvis snur dette raskt og derfra og inn får min pipe en annen lyd.

[ Filmen kan streames på TV2 Sumo / C-more ]