Prinsesse Ann er på besøk i Roma. En dag gjør hun gjør opprør mot sine kongelige plikter og utforsker Roma på egenhånd. Der treffer hun en amerikansk avisjournalisten, Joe Bradley, som er på jakt etter en nyhetssak å slenge seg på. Han later som han ikke vet hvem hun er for å forsøke å lage sitt livs scoop. Planen hans begynner imidlertid å vakle når de to forelsker seg i hverandre...

Dette er en fornøyelig komedie av godt gammeldags merke. Tempoet er dog lavt, men filmen bygger seg fint opp mot det vi vet vil komme. Det gjør at det tar litt tid før du kommer skikkelig inn i filmen, men når jeg først gjør det, er jeg solgt med det samme. Filmens manus er ikke allverdens, men når filmen er så velspilt som dette, blir dette en stor fornøyelse å se på.

Jeg har alltid likt Audry Hepburn og dette er hennes første hovedrolle på film, og dette er virkelig et panggjennombrudd. Hepburn viser seg tilliten virkelig verdig og leverer en utrolig menneskelig og interessant dobbeltrolle som prinsessen som later som om hun er vanlig og faller for journalisten som vet hun er prinsesse, men later som om hun er en helt vanlig ung kvinne.

Handlingen blir ikke så viktig. Vi skjønner at dette vil dreie seg inn på et romantisk spor og med en del lette komedielementer med på kjøpet. Men det at filmen har hovedvekt på drama i bunn er det som til syvende og sist redder filmen sammen med med den royale fargeklatten av en rollefigur Ann fremstår som.

Som Joe Bradley finner vi Hollywoodynglingen Gregory Peck. Han kommer dessverre helt i skyggen av Audry Hepburns innsats i filmen, men gjør likevel en 'dugenes' rolle. Peck er mest kjent for solide filmer som ‘To Kill a Mockingbird’, ‘The Omen’, ‘Cape Fear’ og ‘Kanonene på Navarone’, men denne filmen er også en film å få med seg selv om Peck ikke spiller fortryllende i filmen. Men heldigvis oppstår det en viss kjemi mellom Hepburn og Peck i filmen som gjør det hele ganske så magisk på sitt vis.

Regissør William Wyler har virkelig skutt gullfuglen med denne filmen som ble nominert til hele 10 Oscarpriser. Filmen er noe standard lagt opp etter dagens romantisk komedie-oppskrift, men det er en del klassiske tvister underveis som gjør dette meget severdig og fungerende den dag i dag om du liker fornøyelige dramakomedier med romantisk vri. Men det er som sagt Audry Hepburn som gjør denne filmen verdt å se. Uten henne hadde ikke filmen på langt nær hatt samme kraft.

Konklusjon
Dette var i mine øyne en ganske fin film, selv den dag i dag. Det er noe med disse eldre klassikerne som får meg til slappe av og bare la meg underholde av det jeg får servert. Denne filmen hadde jeg ikke sett før og ble positivt overrasket over det den hadde å by på. Jeg var ikke helt solgt fra begynnelsen av filmen, men lot meg riv mer og mer med utover i filmen. Som romantisk komedie føler jeg også filmen har nok å komme med. Og selv om det på 1950-tallet var et helt annet kjønnsrollemønster med mannen som ‘sjef’, er det prinsessen som til slutt styrer gamet.