Blanche er en pen middelaldrende dame som elsker å flørte og forføre yngre menn. Alt begynner med at Blanche (Vivien Leigh) kommer med toget og tar en trikken ved navn ‘Desire’ (Begjær) inn til byen. Hun kommer uten penger og drar rett for å besøke søsteren sin Stella (Kim Hunter). Hun havner snart på kanten med søsterens ektemann, Stanley. Stanley er den unge mannen som drikker med den ene hånden og slåss med den andre, i hver mulighet han får til å yppe om bråk. Blanche syns ikke han er god nok for søsteren, samtidig som hun tiltrekkes av ham. Det viser seg dog at Blanche har en del skjeletter i skapet hun også...

Skuespillerne gjør dette til en kjempefilm. Vivien Leigh (Kjent som Scarlett O'Hara fra Tatt av vinden) spiller en veldig dramatisk versjon av den middelaldrende Blanche. Vivien Leighs rollefigur i ‘En sporvogn til begjær’ minner en del om Norma Desmond i Billy Wilders 'Sunset Boulevard'. Marlon Brando, som er litt av en hunk i filmen, spiller mer naturlig og lekent i rollen som Stanley. Dette er Marlon Brandos gjennombruddsfilm og gjennom filmen var det nok mange som fikk øynene opp for Brando på flere måter enn bare hans vakre utseende. Karl Malden spiller den middelaldrende Harold 'Mitch' som faller for Blanche. De finner hverandre fordi de begge trenger noen å ha ved sin side.

Filmen bygger på Tennessee Williams' Pulitzerpris-vinnende skuespill med samme navn som filmen. Vi får litt av et drama servert igjennom filmen. Det går imidlertid an å merke at materialet bak filmen stammer fra et teaterstykke. Det fordi ting føles veldig dramatisert og voldsomt når det står på som verst. Rollefigurene er også veldig typisk det man ofte finner i mye teater med ting som kommer til overflaten underveis i manuset. Om du er glad i teaterstykker, eller liker dramafilmer som går litt tregt og med mye følelser og dybde er dette noe du bør prøve deg på. Dette er ikke helt ulikt det vi finner i blant annet ‘Who's Afraid of Virginia Woolf?’, men gir deg likevel en litt annen opplevelse.

Regien er med Elia Kazan som også kjent for filmer som ‘Øst for Eden’ (1955) og ‘Storbyhavnen’ (1954). Fotoet er meget strøkent med passende kulisser og med masser av rekvisitter plassert som danner en naturlig bakgrunn i leiligheten til Stella. Filmen blir betegnet som dekadent, umoralsk og vulgær. Samtidig var filmen revolusjonerende når det gjaldt framstillingen av mellommenneskelige relasjoner. Vi møter den aldrende Blanche som ikke vil se seg selv i speilet en gang og liker ikke mye lys i rommet. Hun har åpenbart problemer med sitt eget selvbilde og har en brokete fortid som avsløres gjennom filmen. Med en aldrende kvinne som prøver seg på unge gutter, skjønner vi at filmen ble sett på som kontroversiell på 1950-tallet. Filmen har mye å komme med, og blir mer og mer intens og mot slutten og jeg suges mot filmen i iløpet av den dramatiske enden på visen.

Konklusjon
Filmen kan for noen føles noe tung, men det er mye substans i filmen. Det er mye symbolbruk i filmen som speiler på Blanches forsøk på å skjule aldringen og ellers på hennes redsel på døden. Skuespillerne gjør filmen verdt å se og kjører virkelig showet med en imponerende kvalitet. Uten dem hadde dette muligens mistet all sin kraft. Men resultatet er blitt en mesterlig film som har mange detaljer som gjør den egnet for flere gjennomsyn. Du skal dog være litt vant til eldre filmer for å sette virkelig pris på filmen. Særlig Vivien Leighs rolle blir litt teatralsk til tider etter dagens standard, men samtidig gir hun rollefiguren en viss dybde med måten hun er på, selv om Blanche ikke er så lett igjenkjennbar som mennesketype. Jeg trekker noe fordi filmen innimellom blir litt for tung og ikke er like underholdende hele veien, men dette er en solid film tvers igjennom som mestrer det meste den forsøker seg på.