Vi skal til Irland. Johnny McQueen (James Mason) er IRA-lignende gruppes leder i byen. Han har holdt seg skjult de siste seks månedene etter sin flukt fra fengselet. Kjæresten Kathleen Sullivan (Kathleen Ryan) og hennes bestemor har holdt Johnny skjult. I det historien begynner har Johnny blitt pålagt å rane en mølle for å skaffe midler. Sammen med sine kompanjonger Nolan (Dan O'Herlihy) og Murphy utfører de ranet som går knirkefritt helt til de skal komme seg ut av lokalet, da bakster Johnny med kassereren som skyter ham i armen, i det Johnny dreper kassereren for å komme seg unna. Han blir kastet inn i fluktbilen som kjører i vill fart fra stedet. I en sving faller Johnny av, og kommer seg fortumlet ut av gaten og inn i et smug. Hans medkompanjonger forsøker å spore opp Johnny, men det er ikke enkelt når politiets beredskap er på topp i byen...

Filmen åpner med ordene: ‘Denne historien er fortalt med bakgrunn i politisk uro i en by i Nord-Irland. Filmen er ikke opptatt av kampen mellom loven og en ulovlig organisasjon, men bare med konflikten i folks hjerter når de uventet blir involvert’. Nettopp dette sitatet er veldig beskrivende for filmen som på svært klassisk vis følger gangstere som forsøker å komme seg unna, og da særlig lederen Johnny som blir skadet i flukten.

Filmen begynner ganske vanlig, men ellers får vi en ganske uvanlig forbryterskildring. Vi følger for det meste den skadede og omtåkede Johnny som forsøker å komme seg i sikkerhet etter beste evne, men han trenger hjelp fra de han møter for å klare seg. Johnny fremstår som en veldig menneskelig rollefigur som skjønner at mange ikke vil blande seg inn i hans flukt fra politiet. Rollefiguren fremstår som meget sympatisk og er ikke særlig voldelig med unntaket av bakstetaket ved ranet der han og kassereren ble skutt. Det rare er at gjennom å skildre ham som en så menneskelig fyr, så begynner jeg å sympatisere med ham, til tross for at han egentlig er en gangster. Johnny er litt ute å kjører fra begynnelsen av med synet som spiller ham et puss. Han forsøker dog å dekke over dette for de rundt ham, men vi får se hvordan hans verden ser ut i tillegg til den faktiske versjonen.

Jeg har sansen for Carol Reed som regissør. Han har laget mye minneverdig som innbefatter alt fra ‘Den tredje Mann’ fra 1949 til den mest klassiske Oliver Twist-musikalen ‘Oliver!’ fra 1968. I mine øyne er ‘Odd Man Out’ en overraskende god film. Fotoet er på topp hele veien. Vi får utrolig mange fiffige kameravinkler og et veldig forseggjort klippearbeid. Det er også mange mesterlige detaljer i filmen. Vi får utrolig mange kule scener som en scene der Johnny ser mennesker i ølboblene i det tilsølte på bordet. Elsker også scenen med malerier som flimrer foran kameraet som delvis gjennomsiktig oppå resten av filmen. Disse mesterlige scenene er utrolig forseggjort og en filmteknisk bragd å få til. Resten av filmen er også storslått skrudd sammen. Det gjør ‘Odd Man Out’ til en stor filmopplevelse å se.

Konklusjon
Dette er en veldig annerledes gangsterfilm. Alt i alt ser jeg ingen svakhetstegn ved filmen. Dette er en film som du ikke kan annet enn å omfavne om du liker eldre klassikere. Jeg synes også at filmen kommer opp mot nivået til ‘Den tredje Mann’ med skuespiller James Mason i storslag i den deliristisk rollen som antihelten Johnny McQueen. Elsker også hvordan filmen er fortalt og det hele har en bra original slutt. Liker den psykologiske thrilleren med innslag av noir-stil. Filmen er mesterlig lyssatt og fremstår som et sort-hvitt mesterverk utenom det vanlige. Det gjør at jeg ønsker å se flere filmer av Carol Reed i nærmeste fremtid.