USA er omtrent krigens hjemland de siste 10-årene. Vi følger General Glen i krigen. Glen var både en toppelev og en urokråke. De som tjente under ham elsker ham og Glen sendte aldri troppene et sted han ikke selv ville dra. Han ble kjent som Løvenes Konge, G-Mann, store Glen, og aller mest ‘The Glenimal’. Etter et opphold som leder for de hemmelige spesialoperasjonene i Irak, ble Glen utnevnt til leder for USAs og koalisjonens styrker i Afghanistan. Året er 2009 og Glen skal forsøke å vinne krigen i Afghanistan med sine gode lederegenskaper...

Filmen begynner med et sukk fra fortelleren før ordet USA blir nevnt. Etter det får vi høre amerikanernes forhold til krig i nyere tid med masse kriger som ikke fører så mye godt med seg. War Machine forsøker å beskrive Amerikas syke rolle i krigen i Afghanistan. Fortellerstemmen er litt for mye tilstede i begynnelsen og kommer med en stor porsjon fakta som forvirrer mer enn de opplyser. Fortelleren forteller oss blant annet at opprørbekjempelse egentlig ikke virker. Du får ikke tillit ved å invadere et land. Man kan ikke bygge opp en nasjon med makt. Glen mener at opprørbekjempelse ikke har fungert, fordi den aldri har blitt gjort på rette måten.

Jeg liker både komedier, krigsfilmer og synes Brad Pitt er en dyktig skuespiller. Derfor burde jeg ha de rette forutsetningene for å like denne filmen. Dette er den største satsingen på filmfronten av Netflix på lenge. De fleste filmene deres er enten reine varierende indiefilmer eller middelmådige komedier med Adam Sandler. Her forsøker Netflix å grave dypere for å nå nye marker, men hvor godt de treffer med ‘War Machine’ kan diskuteres. Filmen er ikke nemlig ikke særlig morsom. Jeg lo ikke en eneste gang i løpet av filmen. Skjønner jo at filmen prøver seg på satire, men dette gikk ikke helt hjem hos meg, uansett hvor hardt jeg ønsket å like filmen.

Brad Pitt er denne filmens ubestridte stjerne som er med på å kaste oppmerksomhet rundt filmen. Men selv om Pitt spiller hovedrollen og forsøker seg inn på nye områder, synes jeg han også føles på litt for dypt vann. Brad Pitt spiller veldig karikert og leverer en helt annen rolle enn jeg er vant til å se ham i. I mine øyne er ikke Pitt like god med sin komiske timing i denne filmen som de store komiske øyeblikkene i ‘Inglourious Basterds’. I mine øyne forsøker Pitt for hardt å hele veien skape rare ansiktsuttrykk som skal gi rollefiguren Glen mer karisma, men jeg synes ikke kan klarer å virke troverdig nok. Pitt er med andre ord ingen Jim Carrey eller Leslie Nielsen.

Konklusjon
Filmen er et lappeteppe av innhold som forsøker seg på sjangere som komedie, men med en viss porsjon drama og litt krigsfilm også. Filmen gaper over for mye. Den går fra å skildre politikken, ledelsen og til slutt krigen i Afghanistan. Filmen streifer innom mange følsomme tema for amerikanerne når det gjelder deres krigføring. Brad Pitt famler i rollen sin og klarer ikke bære filmen alene. Jeg liker hverken skuespillet til Pitt eller den irriterende, skarpe, tilgjorte stemmen hans i filmen. Noen ganger synes jeg filmen er noe i det lengste laget med over to timers spilletid. Begynnelsen er passe frisk men filmen har en lite engasjerende midtdel. Filmen kommer seg noe etterhvert og slutten synes jeg var inne på noe bra. Det blir også noen spennende krigssekvenser mot slutten av filmen. Men i det store og det hele blir dette for variabelt til å omfavne helt, men er helt grei skuring om du har sett alt annet.

[ Filmen kan sees på Netflix ]