Deloris (Whoopi Goldberg) jobber som nattklubb-sangerinne og er sammen med Casinosjefen Vince LaRocca (Harvey Keitel). Hennes liv er veldig bra, frem til hun en dag blir vitne til et mafiamord og kjæresten Vince er morderen. Hun rømmer og blir forsøkt myrdet av mafiaen, men kommer seg unna. Deloris blir hovedvitne i saken, og da trenger hun selvsagt beskyttelse fra politiet. Svaret blir å gjemme henne bort i et kloster i San Francisco. Dette er ikke Deloris særlig glad for, men hun forsøker å gjøre det beste ut av den nye tilværelsen. Etterhvert får hun ansvaret for det umusikalske koret til nonnene. Deloris får en innflytelse på nonnene som setter det tradisjonelle klosterlivet på hodet...

Jeg husker godt oppmerksomheten Sister Act fikk da den kom på kino. Selv hadde jeg lyst til å se filmen, som svoren komedieelsker i barndommen, men fikk aldri sjansen før nå. Filmen begynner på klassisk vis slik vi har sett i ørten filmer fra før av med et vitne som trenger beskyttelse. Det friske elementet i denne filmen er at det blir et nonnekloster som blir svaret. Ellers er denne filmen ganske så enkel og forutsigbar hele veien, men likevel har den såpass mye hjertevarme og sjarme at den får deg med på notene.

Filmen er ikke veldig morsom, men får deg til å smile litt innimellom. Dette er i bunn og grunn mest et lett drama men med noen morsomme scener innimellom. Det er også der jeg synes filmen sliter litt, med at den hverken er morsom nok og samtidig ikke spennende nok til å være en vitnebeskyttelsesfilm. Alt glir for lett og filmen føles litt traust og kjedelig innimellom. Likevel er dette en grei film å se som er veldig kul når den er på sitt beste.

Whoopi Goldberg er et flott midtpunkt i filmen. Hun klarer å gi Deloris en egen utstråling og samtidig virke passe naturlig. Synes at Goldberg og Kathy Najimy er med på å gjøre filmen morsom. De skaper mye liv og friskhet i filmen. Resten er litt for trauste innslag, til tross for at de spiller sine roller ganske naturlig.

Sister Act er regissert av Emile Ardolino. Han er mannen bak jentefilmklassikeren ‘Dirty Dancing’ med Patrick Swayze. Men der ‘Dirty Dancing’ skinner i sin sjangerblanding, sliter Sister Act mer i motvind. Sister Act blir aldri direkte dårlig, bare at den ikke klarer å få ut potensialet som ligger i scenarioet. Jeg hadde forventet en mye mer humoristisk film enn dette. Filmen blir begrenset ned til en del moro som kommer fra dialogen. Ellers er det musikken som gir filmen mest energi. Digger nemlig koret og musikken i filmen. Rollefiguren Deloris bruker nemlig rockesanger som utgangspunkt for det de fremfører. Hun endrer bare litt på tekstene slik at eksempelvis ‘My Guy’ blir til ‘My God’.

Konklusjon
Alt i alt føles Sister Act hverken som fugl eller fisk. Den sitter i mine øyne fast mellom to terningkast (3 og 4). Derfor blir det veldig vanskelig å bedømme filmens rating. Jeg likte deler av filmen veldig godt, men så sliter deler av filmen mer og jeg ble i begynnelsen litt usikker på om jeg virkelig satt å så på en komedie. Dette kunne med fordel hatt litt mer energi og vært litt løsere i snippen. Filmen er ikke særlig imponerende skrudd sammen på regien heller. Dette følger mer eller mindre læreboken slavisk med ingen visuelle særtrekk eller andre filmtekniske detaljer som kunne løftet filmen.