Et kommersielt transportskip og dets mannskap må nødlande på en planet med blodtørstige monstre som innbyggere. Monstrene kommer bare ut om natten for å spise, men menneskene havner på menyen når en månedslang formørkelse forekommer.

Furyaneren Richard B. Riddick er, ved siden av Dominic Toretto (Fast & The Furious) og Xander Cage (XXX), kanskje den rollen som sørget for at Vin Diesel ble en verdenskjent actionstjerne. En rolle Diesel virkelig har gjort til sin egen, og han har vært produsent på oppfølgerne til Pitch Black, The Chronicles of Riddick (2004) og Riddick (2013). I tillegg er det annonsert nok en oppfølger - Furia, hvor Vin Diesel er ventet å spille hovedrollen.

Pitch Black dukket liksom opp av intet i 2000 - en tilsynelatende spennende og intens science fiction-film. Mulig man er en smule inhabil, da man er veldig fan av slike type filmer, men Pitch Black innfridde alle mine forventninger. Historien blir bygget opp såpass at man får medfølelse for karakterene i filmen, i tillegg til at man får føle isolasjonen og frykten på huden mens de kjemper en kamp om liv og død mot blodtørstige monstre.

Manuset, ført i pennen av Jim og Ken Wheat samt regissør David Twohy, er helt ok og havner sånn cirka midt på treet. Det er kanskje ikke så mye mer man kan få ut av en slik historie, men man kunne ønsket seg en litt mer desperat tone. En får, som sagt, føle isolasjonen og frykten på huden, men den kunne vært enda litt mer panisk - litt mer desperat energi.

Det samme går for regien fra David Twohy. Han gjennomfører filmen godt nok, og får frem mye følelser i skuespillerne. Men igjen, så savner man litt energi - Pitch Black blir litt “blodfattig” i perioder. Nevnte Vin Diesel (Riddick), Radha Mitchell (Carolyn Fry), Cole Hauser (William J. Johns), Keith David (Abu ‘Imam’ al-Walid) med flere spiller bra, men undertegnede føler at det burde være et større potensiale her, som ville hevet filmen.

Spesialeffektene er i hvert fall gode, det virker organisk og de har tydelig brukt litt penger på å gjøre denne biten grundig. Når man skal skape monstre til en science fiction-film, så er det alltid en risiko for at sluttproduktet ser fryktelig kunstig ut, som brått dreper stemningen. Men i Pitch Black er det godt gjennomført. Jeg liker også at monstrene ikke er “in your face” hele tiden, men lusker i skyggene og mørket mens menneskene famler seg avgårde. Slikt skaper spenning, og med den snikende følelsen av total isolasjon og håpløshet - så er det en meget bra kombinasjon.

Men dessverre så har ikke Pitch Black helt tålt tidens tann, etter min mening. For all del, spesialeffektene er gode, men den er nesten 20 år gammel og det synes. I 2000, da den hadde premiere, syntes jeg den var et friskt pust i sci fi-sjangeren. Men nå, nesten to tiår senere, ender Pitch Black veldig midt på treet. Derfor blir det en firer på terningen, en god firer riktignok, men likevel en firer.

I skrivende stund er Pitch Black for øvrig tilgjengelig på Netflix.