Nonnene fra St. Catherine er blitt lærere. De har slått seg sammen med noen munker og driver skole. Klassene er fylt med urolige og lite lærevillige tenåringer. Det gjør at søstrene ikke føler de har kontroll på elevene sine. Derfor tar de kontakt med den beryktede sangerinnen Deloris van Cartier. Hun holder til i Las Vegas, men hun stiller opp for søstrene siden de har problemer. Hennes oppgave blir å være musikklærer. Det blir en utfordrende rolle for henne da elevene driter en lang marsj i musikk. Og med en skole som står i fare for å bli nedlagt, føler Deloris at hun bare kan kjøre på, siden de ikke har noe å tape...

Jeg har nylig sett Sister Act og tenkte at det ville være moro å se fortsettelsen. Om du ikke likte at Sister Act var forutsigbar, kan du glemme å se oppfølgeren. I oppfølgeren lyser det lang vei hva som kommer til å skje gjennom hele filmen. Filmen er også litt for lang for et så grunt plott. Det at hovedpersonen som er på toppen av sin karrière skal kaste bort den for å bli en dårlig betalt lærer på en nonneskole føles veldig tynt.

Første film hadde mye mer å stille opp med reint manusmessig. Denne oppfølgeren har en god del nødhandling som du føler du har sett i vanvittig mange andre filmer med ørsmå nyanser fra før av. Handlingen er alt for enkel og oppbrukt som det ofte blir i oppfølgere som bare forsøker å skumme fløten og håve inn mer penger på en filmsuksess.

Det er så mye som irriterer meg iløpet av filmen som denne korkonkurransen. Det er vel den mest oppbrukte handling på film å ha med. Og hva har det vel å si om skolen har vunnet denne konkurransen hyppig på 1960-tallet, det er jo helt andre elever som går der nå? Hvorfor skal munker risikere livet på motorveien for å stoppe skolen fra å stoppe skolen fra å være med i korkonkurransen, bare fordi det blir avslørt at Søster Mary ikke egentlig er nonne? Og da særlig siden skolen likevel skal legges ned om kort tid likevel. Jeg synes det var rart at moren til den opprørske jenta ville at datteren skulle lese fag, men ikke at hun skulle drive med musikk på skolen, selv om det ville føre til at hun kom til å stryke på skolen. Hva var vel da meningen med skolegangen?

Humorpoengene er svært krampaktige og kommer i sterk kontrast til dem vi får i første film som er mye mer naturlige. Sister Act 2 forsøker med andre ord litt for hardt å være morsom. Og det er et svært dårlig tegn at jeg ikke husker noen av spøkene jeg smilte av når filmen er over. Det er også et dårlig tegn når musikkinnslagene blir den beste delen av filmen. Musikken er en mye større del av filmen enn i første omgang og det er ikke vanskelig å se at dette er innslag som er laget for å dekke over manglende kvalitet i de andre leddene i filmen.

Konklusjon
Alt i alt var dette en halvslapp film. Om du elsker Sister Act og ikke kan få nok av gjengen, er det vel på sin plass å også se oppfølgeren. Jeg så den fordi jeg er en tvangsnevrotiker for å fortsette alt jeg har begynt på. Dette er dog ikke stort å skryte av. Filmen er ikke særlig morsom heller. Men som sagt er dette en helt okei film å se, selv om sjarmen og varmen er litt borte fra første film. Jeg ruller en toer på terningen for en film som er et godt hakk ned fra første film, som heller ikke var langt i fra perfekt i mine øyne.