Langt inn i fremtiden forsøker en ond tidshersker, kalt De Nomolos, å skrive om historien med å tilintetgjøre Bill og Ted. han har funnet opp to roboter som ser ut og virker akkurat som de to dumme heltene. Bill og Ted på sin side forsøker å vinne en rockebandkonkurranse. De stiller med gruppen, Wyld Stallyons, som inkluderer et par jentemusikere de plukket opp i det 15. Århundre. De skjønner ikke at de er i vanskeligheter før det er for sent. Det blir en turbulent tid for Bill og Ted når de besøker helvete og må kjempe seg tilbake til livet og samt å redde fremtiden...

Første film om Bill og Ted var en passe artig ungdomskomedie. Men ikke helt min kopp med te. Likevel tenkte jeg å gi oppfølgeren også en sjanse. Vanligvis pleier ikke oppfølgere av en originalfilm sånn litt over midt på treet ikke å levere. Derfor hadde jeg lave forventninger til oppfølgeren.

Første film var en tidsreisekomedie som toutchet innom sci-fi-sjangeren. Det som er gledelig for min del i oppfølgeren er at det er mye mer sci-f å spore der. Alt starter også langt inn i fremtiden på Bill og Teds universitet. Studentene kan studentene velge å snakke personlig med personer fra verdenshistorien som kommer til dem med en tidsmaskin eller studere andre klassiske verks om ‘Star Trek’-TV-serien.

I fremtiden bærer bærer alle gigantiske støvler på beina. Alle antrekkene er enten sorte eller skikkelig knallfarger. Det blir også tid for to robotversjoner av Bill og Ted, som oppfører seg helt likt. De har fått i oppdrag å erstatte de ekte Bill og Ted. Også tidsmaskinen blir brukt i oppfølgeren og vår venn Rufus som introduserte Bill og Ted for tidsventyr er med i oppfølgeren.

Filmen består av både merkelig humor og noe rar og uforståelig logikk, men likevel er ikke det virkelig med slike tomme ‘dude’-huer i hovedrollene. Dette er med andre ord bare fokus på en ting og det er underholdning, og der klarer filmen seg passe bra. I mine øyne er dette en vel så god film som den første og i alle fall ikke dårligere. Dette er med andre ord en bra oppfølger. Synes den første filmen var litt morsommere, imens den andre filmen hadde kulere handling.

Det morsomste i filmen etter min mening er Bill og Teds oppgjør med mannen med ljåen. Han minner veldig på døden i Ingmar Bergmans 'Det syvende innseglet' fra 1957. Men sjakkpartiet mellom døden og en middelalderridder i 'Det syvende innseglet' er byttet ut med en rekke andre spill som Bill og Ted spiller med døden for å vinne tilbake livet. Det er kanskje ikke noen bombe at døden ikke vinner, men det er bra moro at han da må følge med dem på alt de gjør etter dette.

Konklusjon
Dette er en passe artig film som vil gi deg som likte første film en passe kul ekstraforestilling. Filmen har også greie effekter og virker bra påkostet. Alt fremstår som en veldig grunn, men også kreativ reint handlingsmessig. Det gjør at oppfølgeren fremtstår som et helt annet kappittel enn den første filmen, med bare rollefigurene som som link. Gjennom Bill og Ted kjenner får vi igjen deres tanketomme sjarme og dermed kjenner oss igjen i stemningen og humøret fra første film.