Filmen åpner med en mann i hvit badekåpe som bærer oppvaskhansker og bruker en rekke operasjonsutstyr og annet verktøy på en kvinne. Ved siden av sitter den 12 år gamle jenta Rachael. Hun sitter å ser på at barnevakten sin blir torturert av seriemorderen, Patrick Bateman (Psychoen fra første film). Hun føler seg ille til mot helt til hun kommer seg løs. Da tar hun saken i egne hender og dreper den uforberedte Bateman. Dette blir en episode som endret livet hennes for all tid...

Rachael kommer seg ut av leiligheten til Bateman og blir aldri knyttet til mordet. Hun fortalte ingen om hva hun hadde opplevd. Hun svor etter det på å vie livet til å stoppe andre psykopater. I årene som følger er ikke livet på topp med en mor som blir alkoholiker og en far som ligger med sekretæren sin.

Rachael begynner etterhvert på en av de beste skolene for adferdsstudier. Der fokuseres det på kunsten å spore opp seriemordere. Rachael fokuserer på å gjøre det bra på skolen og lærer fra Professor Robert Starkman, som er den beste i faget og har jobbet i FBI i en årrekke og har løst seriemordersaker. Hvert år bruker Starkman en heldig student som assistent i sitt arbeid på skolen.

Denne stillingen forsøker Rachael å kapre da hun vet at ni av de siste ti studentene fikk jobb i FBI etterpå. Rachael er villig til å gjøre alt for å få posisjonen som Starkmans assistent, også drepe om hun føler hun må. Men som psykopat avslører hun seg ovenfor sin psykolog som bryter tausheten og sladrer til Starkman og sier han må være på vakt for jenta som han ikke navngir.

Med den første filmen friskt i minnet var jeg ved godt mot da jeg satte meg ned med oppfølgeren som jeg visste fint lite om på forhånd. Filmen starter som en filmen med ung collegefealing. Dette er stikk i strid med stemningen fra første film. I begynnelsen dreier filmen seg rundt hvem som skal få assistentstillingen, men er egentlig dette noe vi bryr oss mye om? Det gjør i alle fall hovedpersonen.

Jeg hadde ikke forventet at denne oppfølgeren skulle bli en slags invertert film av første omgang. Filmen er ikke så uskyldig som man først tror, men dessverre blir dette aldri helt den psychofilmen jeg forventer. Dette er redusert til en tenåringsfilm som hverken er spennende eller særlig underholdende. Filmen har noen små tvister, men ellers er alt veldig rett frem. Historien er litt for hul og man skjønner dessverre ting før de skjer.

I hovedrollen finner vi ‘heite’ og populære Mila Kunis, som på denne tiden filme ble spilt inn ikke var det stjerneskuddet hun skulle bli. Hun spiller helt greit, men har ikke mye å spille på i sin rolle som er veldig grunn. Hennes rollefigur fremstår som en syvåring fremfor psykologen. Det er litt rart at hun avslører seg på denne måten. Det passer ikke helt med hvordan rollefiguren ellers fremstår som ambisiøs, smart og gjennomtenkt. I løpet av den første halvtimen fremstår Rachael som en interessant person, men så rakner alt rundt halvveis. Da myrdes filmen bokstavelig talt.

Konklusjon
Der den første filmen var en sofistikert og kunstnerisk underholdende affære, blir denne oppfølgeren redusert til en film bare ment for knapt å interessere tenåringer. Denne filmen har en helt okei grunnidé, men manuset er alt for svakt. Og etter en del mord i filmen får vi den pinlig dårlige siste halvdel som involverer hovedpersonens en liten politijakt og psykologen til hovedpersonen. Det eneste lille dråpen originalitet i filmen er sluttpoenget, som ikke er stort å skryte av det heller, fordi man også skjønner at det må komme noe i den gaten. I det store og det hele var dette en meget søvndyssende film, og det skal litt til å prestere når filmen dreier seg om en psykopat som myrder alle som står i hennes vei. Med andre ord var denne løst baserte oppfølgeren på American Psycho en gedigen skuffelse.