Filmen åpner i El Chaco i Argentina. Der kommer TV på besøk for å møte en representant for det argentiske forsvaret. Da stiller Burt Gummer (Som vi kjenner fra de to første filmene) opp og brifer oss foran TV-kameraene. Han forteller at det nå er den tredje observasjonen av de underjordiske kjøtteterne på 11 år. Dessverre har lokale myndigheter mangel på handlekraft fått monsteret til å utvikle seg til det stadiet at den produserer seks såkalte skrikere som vi ble kjent med i første film. En skriker er en glupsk, tvekjønnet livsform som kan fordobles på minutter om den får nok mat. Like etter demonstrerer Burt sitt nye våpen mot ‘skrikerne’ og tar ut en hel flokk som kommer løpende mot dem i stor fart.

Etter utryddingen av ormene i Argentina drar Burt tilbake til USA igjen. Denne tredje filmen i Marksommer-serien begynner litt tamt med en ormesafari der de som driver det faker et innøvd ormeangrep. Og selvsagt siden dette er en skrekkfilm, så blir det også snakk om ekte vare også. Og da får safarigutta smake på egen medisin. Burt Gummer er også i området og denne gangen er han han fult forberedt. Han finner raskt ut at det er tre ormer i området og får med seg ormesafariduden som assistent. Men akkurat når de skal starte moroa kommer en mann fra staten og sier de får jaktforbud i området fordi de ikke får utrydde ormene. Det er dårlig nytt for alle som bor der.

Det er litt lite action de første førti minuttene vi får bare se noen sekunder med skrikere og et ormeangrep. Det kommer dog en liten tvist i filmen rundt halvveis som gjør at ikke ormejegerne har den samme selvtilliten og kontrollen lenger. I hver film sitter vi å venter på noe nytt. Her tar det 57 minutter før ormene har et nytt triks i ermet. Det siste nye er at de utvikler seg til også å kunne fly med hjelp av å tenne på sin egen tarmgass og så styrer de med noen vinger. Den nyheten er ikke lett å takle for Burt og de andre som blir terrorisert av de utviklende ormene.

Det mest praktiske med disse filmene er at udyrene ikke kan høre. Det gjør at menneskene kan tenke høyt og kommunisere med hverandre uten at uhyrene merker dem. Det skjer også noen svært lite sannsynlige ting i filmen, om du ser bort i fra at ormene er en hard nøtt å svelge fra før av. Hva er sjansen for at en mann som blir spist av en orm overlever og blir med ormen noen kilometer i magen til ormen, blir funnet og skjært ut igjen fra ormen før han dør?

Skuespillet er også alt annet enn troverdig. Men Michael Gross gir en passe grei figur som Burt Gummer. Han redder denne filmen fra å havne helt nederst i avgrunnen. Resten av rollene er ikke vits i å nevne, bortsett fra at en av dem drar også inn en MacGyver-referanse. Han vil forsøke å bruke et av de samme triksene som MacGyver gjorde i en episode der han brukte tanntråd til å komme ut av en lei knipe.

Konklusjon
På sitt beste er denne filmen inne på noe, men når den er på sitt svakeste er den også i andre enden av skalaen som rein dritt. Likevel synes jeg filmen var fult sebar om du ikke forventer så mye. Men i min bok er dette under midt på treet og den klart dårligste filmen i serien til nå. Effektene er ikke stort å skryte av heller. Særlig ikke på de flygende ‘ormene’. Filmen har enda mer søkte løsninger enn de foregående filmene. Det tar kaken når de armerer seg med potetskytere som skyter flammepiler istedet for poteter. Men i det store og det hele er dette en lett forglemmelig film som hverken lykkes som komedie, skrekkfilm eller monsterfilm. Denne trenger du med andre ord ikke bruke særlig tid på.