Filmen begynner med noen barn som kommer løpende mot en ung kvinne. De forteller henne at det har kommet en mystisk mann på en motorsykkel til bygden. Den spesielle Gelsomina velger å bli med muskelmannen Zampanò for 10 000 lire. Han livnærer seg med å opptre på markeder og på sirkus. Zampanò er litt av en røver og jentefut som ikke akkurat behandler Gelsomina med respekt. Han slår henne også når hun ikke vil stjele for ham. Hele veien blir hun staut og lojalt med Zampanòs side, fordi han er den eneste hun kjenner ute på landeveien. Men etterhvert skal det bli mer splid i sirkusparadiset...

Anthony Quinn spiller meget bra i hovedrollen som Zampanò, men selv om han er den største stjernen i denne filmen er det Giulietta Masina som stjeler mest av showet som Gelsomina. Med sitt uttrykksfulle ansikt og hennes sjarmerende vesen gjør hun denne filmen virkelig verdt å se. Hun tråler foran kameraet og blir et naturlig midtpunkt, som den undervurderte lille klovnen, sammen med Quinn. Richard Basehart spiller også en fremtredende rolle som Il Matto (Narren), den kvikke og lattermilde artisten som irriterer Zampanò.

Zampanòs triumfnummer er å bryte kjettinger med den muskuløse kroppen sin. Gelsomina blir hans assistent og lærer seg å spille instrumenter i det skjulte og viser seg å ha flere talenter enn Zampanò først aner. Han ser bare på henne som en tilbakestående kvinne, men for publikum blir hun den sympatiske engelen som alle heier på. Rollefiguren Gelsomina er veldig følsom og det er gjennom hennes flotte vesen vi knyttes til igjennom filmen. Da er Zampanò en mye mer rufsete og mindre spiselig kar.

Det er en veldig kul sommerstemning i hele filmen. Vi blir flue på veggen med ut på landeveien med omreisende sirkusaktige opptredener. Digger hvordan vi kommer under huden på sirkusmiljøet. Det blir flere uforglemmelige scener underveis som da Zampanò står på scenen og en narr gjør narr av ham med å si at det er en telefon til ham. Dette setter selvsagt Zampanò ut og han blir gjort til latter. Det blir også en del andre minneverdige scener. Slutten er også ganske rørende og virkelig en klassiker verdig.

Filmen er regissert av mesterregissøren Federico Fellini. Dette er helt klart en av hans aller beste filmer og en film jeg likte bedre enn selv superklassikeren 8½. ‘La strada’ er en veldig følelsesladet og tragikomisk historie om mennesker på reise rundt i Italia. Filmen engasjerer meg virkelig hele veien og vi føler med Gelsomina i den ellers så følelseskalde realiteten på landeveien. Man trenger kanskje ikke å nevne at filmen vant Oscar for beste fremmedspråklige film på den 28. Oscar-utdelingen i 1956.

Konklusjon
Filmen er aldeles praktfullt skutt i sort-hvitt på svært klassisk vis. Litt etter litt blir vi kjent med rollefigurene. Denne filmen er en film man ikke glemmer så lett. I mine øyne dette den beste filmen i mesterregissøren Federico Fellinis karriere. Musikken er også en viktig del av filmen. Det blir noen rørende scener når artisten Il Matto spiller så nydelig på fiolinen sin at det nesten spretter frem en tåre i øyekroken min. Eller når Gelsomina trakterer trompeten på magisk vis.