Den uortodokse vitenskapsmannen Herbert West har oppdaget en måte å gjenopplive døde mennesker. Han kommer fra Sveits og har lært alt han kan lære der og flytter til et nytt land for å lære mer. Han leier et rom hos en medstudent og begynner å gjøre forskning hjemme fra. Blant annet dreper han husets katt og gjenoppliver den. Siden går det slag i slag med gjenopplivinger før det hele topper seg når West og kompani forflytter seg til likhuset der også den gale professoren på studiestedet blander seg inn...

Filmen baserer seg på den kjente amerikanske skrekkforfatteren H.P. Lovecrafts episodiske fortelling ‘Herbert West - Reanimator’. Dette er også en av de helt klart mest vellykkede forsøkene på å filmatisere Lovecrafts historier og har oppnådd stor kultstatus. Alt åpner med slutten. Skriking fra Wests laboratorium. Flere personer kommer til for å hjelpe, men da er det allerede for sent. En doktor dør av en litt for stor dose av et medisinsk stoff. Etter dette får vi forhistorien til hvordan ting endte så galt.

Vi merker raskt at dette er en film i grøssersegmentet. I begynnelsen av filmen får vi blant annet en hjernedissesjon. Den erfarne doktoren lærer studentene om den tradisjonelle oppfatningen av hjernens oppførsel etter død, til Herbert Wests store fortvilelse. West mener det blir vranglære å gi elevene slik nytteløs kunnskap, når West er kommet mye lengre i forskningen på døde hjerner.

Jeffrey Combs er kjent for en rekke kultfilmer og leverer en usedvanlig rar skrue av en vitenskapsmann i denne filmen, i hovedrolle som Herbert West. West har funnet opp et stoff som han sprøyter inn i døde dyr for å gjenopplive dem. Men de døde blir ikke like lett å ha med å gjøre som da de levde før de døde. De døde og igjenopplivende blir veldig aggressive. Vi blir med West og hans assistent som forsøker ut det spesielle stoffet på diverse folk i likhuset, men ting går ikke helt som planlagt og kommer etterhvert helt ut av kontroll.

Dette minner litt om Peter Jacksons ‘Braindead’ som kom syv år etter dette. Jeg tenker mest på blandingen mellom splatterelementer og sort humor som denne filmen er gjennomsyret av. Filmen har en vellykket og original kombinasjon av elementer. Dette minner om flere klassikere som blant annet Frankenstein-filmene i det at vi får en vitenskapsmann som forsøker å tukle med den døden og skape liv til dødt materiale, men selv om West minner veldig om Doktor Frankenstein er dette en helt annen film.

Vi får også etterhvert en herlig blanding mellom humor, splatter og zombiefilmelementer med en liten Pet Sematary-vri. Vi får en masse ekle scener med mye blod og gørr som gjør dette til en lite egnet film å spise middag og innta mat til. Filmen er ikke en typisk komedie, men eksperimenter virkelig med det mørke på samme måte som Sam Raimis Evil Dead-filmer. Og selv om alt begynner med slutten, så er dette meget spennende underveis. Effektene er også vellykket gjennomført og fungerer like godt den dag i dag.

Konklusjon
Denne filmen er en svært vellykket hardcore skrekkfilm. Dette er mer enn bare en film som forsøker å sjokkere. Filmen har mye å spille på og har en fin egenart. Digger også at filmen kopierer themen til Hitchcocks ‘Psycho’ med en liten vri på det hele. Humoren er beksvart med en veldig oppfinnsom historie. Dette gjør Re-Animator til en real kultklassiker innenfor skrekkfilmsegmentet.