Filmen begynner med vi ser et demonstrasjonstog med eldre i gaten, med ønsker om hevede pensjoner. Der er Umberto Domenico Ferrari en viktig del av demonstrasjonen. Pensjonistene mener de lever i ren nød. Og når husverten hever leien og tar mer enn 10 000 lire for en måned med 18 000 lire i pensjon, så blir det knapt med ressurser. Han skylder husverten 15 000 lire og hun er ikke romslig for at han skal fortsette å leie. Han trues også med å kastes ut av husverten, selv om han har vært en lojal kunde i 20 år. Det blir litt av en konflikt mellom de to som ikke liker å tape ansikt...

Etter å ha sett Sykkeltyvene var jeg spent på om denne klassikeren også hadde noe å komme med, og det hadde den. Regissør Vittorio De Sica viser på nytt at det ikke var flaks at han treff stødig med Sykkeltyvene. I ‘Sykkeltyvene’ var det en familie som slet med å få endene til å møtes. Her er det en pensjonist vi følger som sliter med å betale leien og kan bli kastet ut. Vi føler med den gamle nøysomme mannen som forsøker å leve slik han alltid har gjort.

Forholdene er ikke gode i leiegården og det er maur i veggene, likevel skor utleier seg på å ta betalt 1000 lire for å leie ut et rom for en time til elskende par. Vi får også fortalt historien om den ordentlige tjenestepiken som er gravid og ikke vet hvem som er faren. Det er to menn og begge nekter å være faren. Det hele topper seg også når Umberto får feber og husverten håper han snart skal dø. Vi ser Umberto med den lille hunden sin som tynger ham og han har ikke hjerte til å kvitte seg med den heller. Det ser mørkere og mørkere ut for Umberto D. som har det hardt nok fra før av. Vi ser at Umberto må begynne å tigge på gaten, noe som tynger både hans hjerte og hans anstendighet.

Filmen er veldig realistisk lagt opp. Den unge, sjarmerende og sympatiske tjenestepiken Maria (Maria-Pia Casilio ) er et friskt ungt pust inn i filmen. Umberto Domenico Ferrari (Carlo Battisti) er den syke gamle mannen som det er vanskelig å ikke like. Den 70 år gamle Carlo Battisti gjør en formidabel rolle for å være debutør på det store filmlerretet. Vi knyttes mer og mer til den gamle mannen som har mye å fare med. Han har jobbet på et offentlig kontor hele det voksne livet og tjent samfunnet. Nå er han blitt gammel og sliter med å få endene til å møtes. Det blir litt av et spill mellom husverten og Umberto D.

Konklusjon
Som i ‘Sykkeltyvene’ får vi igjen en film i den italienske neorealismen. Filmen er svært realistisk lagt opp. Fotoet er meget stødig hele veien, og perfekt gjennomført i sort-hvitt. Filmen føles bra klassisk hele veien og det er ikke lett å si hvordan dette vil ende. Slutten er også ganske så rørende og fin og litt annerledes enn det vi opplever i ‘Sykkeltyvene’. I handlingen er det ingen overflødig ‘daukjøtt’ og vi føler det som om vi er flue på veggen i et skikkelig liv. Filmen er også meget engasjerende hele veien. Det gjør Umberto D. til en stor klassiker som det er vanskelig å se bort fra i det store selskap.