En suksessrik forfatter overtar huset til sin tante. Han arbeider på en bok om sine opplevelser under Vietnamkrigen. Det han tror skal bli en fredfull tid med mye skriving, utvikler seg raskt til et mareritt når huset tar sønnen hans. Det skjer ellers mye underlige og grufulle ting i huset. Når det spretter frem uhyrer og skrekkfulle ting bak alle dører og vinduer...

Alt begynner med et skummelt hus med fullt lys i en bekmørk natt. Like etter blir lysene slukkes før vi følger huset i full dagslys igjen neste dag. Da blir vi bedre kjent med terrenget og nabolaget rundt huset. Like etter ankommer en gutt på en skinnende rød scooter. Han kjører varer til den gamle damen som bor i huset. Det er veldig stille i huset og han får ikke svar når han roper. I andre etasje finner han den gamle damen som har hengt seg i taket.

På coveret ser jeg at det er samme team som stod bak Fredag den 13. Allerede der kjenner jeg at jeg gleder meg til å se hva filmen vil romme. Det er deilig at det første som møter meg er filmmusikken til Harry Manfredini som minner litt om den vi fikk i superhitten Fredag den 13. Men der stopper også min fascinasjon for denne filmen som forsøker å skape en enkel skrekkfilm etter klassisk mønster. Tittelen på House oppsummerer filmen ganske bra. Fordi dette er en virkelig merkelig historie med huset som rød tråd.

På regien finner vi mannen bak filmer som ‘Lake Placid’, ‘Warlock’, ‘Halloween H20 - 20 Years Later’ og ‘Fredag Den 13 Del 2’. Jeg har best forhold til ‘Warlock’ som jeg så da jeg var tidlig i tenårene. I ettertid har jeg også sett de andre nevnte filmene til regissør Steve Miner. Og en av de nevnte filmene er en av de bedre Halloween-oppfølgerne. Regien på House er imidlertid litt midt på treet. Filmen har enkle praktiske effekter, som men langt i fra så vellykket som jeg hadde håpet på. Likevel føler jeg at det har sin sjarme med slike effekter også.

Historien i filmen er veldig rar og henger ikke helt på greip, men dette er noe man kunne kommet unna med om bare filmen hadde vært mer underholdende. Det blir for mye forsøk på skrekkelementer som virker litt malplassert i filmen. Det blir mye illusjoner og rare ting i huset. Det blir mye nødskrekk som en bleik hånd som kommer opp av jorden i en grav, slimete monstere i skapene og ellers andre rare ting som kanskje blir litt for 'over the topp' for meg. Dører i huset kan være portaler inn i fremmede skoger eller lignende. Jeg synes samtidig ikke at humoren var så fremtredende som jeg hadde håpet på. Noen skrekkrollefigurer har pipestemme og noen ganger er det musikken som skaper energien i scenene, slik at det blir morsomt.

Konklusjon
Igrunnen er ikke filmen hverken morsom nok eller skremmende nok til at jeg kommer helt under huden på den. Likevel er dette helt okei underholdning. De siste 20 minuttene synes jeg det er litt mer action og skrekk i filmen. Manuset er også veldig rotete men likevel har filmen bra sjarme i all sin enkelhet med simple gummimaskeeffekter med mer. Men du må sette pris på eldre skrekkfilm for å virkelig omfavne denne filmen. Dette er dog herlig alternativt og er en typisk 1980-talls-skrekk som får meg til å kjenne på nostalgien fra denne tiden, selv om jeg ikke hadde noe forhold til filmen i min barndom. Skuespillet er heller ikke stort å rope hurra for med Norm fra Cheers (George Wendt) som den største stjernen. Alt i alt er dette en film som appelerer mest til hardcore fans av skrekk.