Når Preben Bang kommer på besøk til familien Borkmann og inviterer fru Lissen på opera blir det krøll. Lissen Borkmann har fått øynene opp for Preben og vil skilles med sin snille kjedelige mann. Familien Borkmann får etter hvert også besøk av venneparet Einar og Topsy Lorck Mathiesen. Da får Herr Borkmann snakket ut med sin venn Einar om det skrantende forholdet. Einar forteller at han må bli mer snuskete og gå ut med andre damer. Det skaper mer intriger i gjengen når sannheten kommer på bordet om Einars sidesprang...

Filmen åpner med lystig musikk og en herremann i hvit dress og hatt ankommer Fru Borkmanns bolig. Han har fått tak i operabiletter til ‘Den Flygende Hollender’ for kvelden. Og vips er filmen igjen. ”Den grønne heisen”, som gikk på Komedieteatret i Oslo året før filmen hadde premiere, er opprinnelig et gammelt teaterlystspill fra forbudstiden i USA. Handlingen utspiller seg innen en slags øvre middelklasse der folk stadig forsvinner inn og ut av dører og skap, drikker seg fulle og tar feil av hverandre. For å ha sine røtter i et teaterstykke er ikke filmen særlig snerten. Det virker ikke som om man har løsrevet seg skikkelig fra stykket. Og jeg er ikke så fan av teater på film.

Humoren er svært enkel og gammeldags. Enkelte ganger er det som man gremmes litt. Det er ikke nok å bare spille full for å underholde. Da liker jeg mye bedre ‘Den spanske flue’ som hadde mye mer sjarme enn dette. Også teaterfilmer som Ute av drift! (1992) og Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe... (1970) er det mye mer fres i enn dette. Mitt første inntrykk av dette er at dette forsøker å være en komedie, men alt blir raskt litt kjedelig og treigt. Forviklingene er helt okei, men dette er dessverre ikke noe å skrive hjem om. Her får man ekteskapsforviklinger og fyllekalas. Det blir mye kjærlighet og sjalusi. Replikkene blir også kunstige og ufungerende.

Rollebesetningen er jo ganske bra. Med store navn som Rolv Wesenlund, Øivind Blunck, Elsa Lystad, Anders Hatlo og Brit Elisabeth Haagensli. Wesenlund er jo litt morsom, men han trives ikke helt her i denne rollen. Hans rollefigur er dog alt for tander, han er morsomst når han er litt slibrig med alt for høy selvtillit. Han transformerer litt seg litt dit etter hvert, men det blir for svake forviklinger til at man klarer helt å le nok. Jeg elsker jo også de andre skuespillerne, men dette er ikke dem sett fra sin beste side. Haagensli er også alt for krampaktig og leverer en av sine dårligste roller noensinne.

Produksjonen er langt i fra topp. Fotoet er veldig stillestående og lyden er dårlig gjennomført til tider. Man hører dog greit hva de sier, men det kreves mer av det av en film. Man klarer ikke å holde seg nok seriøs og mange ting blir bare for dumt som at man legger til knuselyder bare folk går inn og ut av dører. Regien er også ganske tam. Odd-Geir Sæther gjør sin første og siste spillefilm, og det er ikke så rart etter denne nesten pinlige farsen.

Alt i alt var dette en veldig tam film som aldri får helt ut sitt potensiale. Det blir for mye snakk og lite handling her. Jeg smilte såvidt av en scene, og det er ikke nok til å omfavne denne filmen. Det man får servert er begynt å gå litt ut på dato. Man har ikke slik humor som dette lenger. Dette mangler litt av den samme sjarmen som eksempelvis ‘Grevinnen og hovmesteren’ har. Fyllerøret blir ikke frekt nok og det blir heller ikke mer morsomt om at rollefigurene fniser og ler med. For min del ble dette bare dørgenes kjedelig. Filmen kommer seg litt mot slutten da oppgjøret kommer, men det er ikke nok til å redde stumpene. I tillegg er slutten også alt for enkel og svært traust.