Den engelske jazzpianisten Marc Daly bor i Roma. Der blir tilfeldig vitne til et brutalt mord på et anerkjent og berømt medium. Marc er nysgjerrig og involverer seg i å oppklare mordgåten som viser seg mer bisarr enn først antatt. Sammen med reporteren Gianna begynner de han å grave i materie. Plutselig vender morderen sin interesse mot etterforskerne. Da blir det et oppgjør med mye blod stor spenning...

Filmen begynner med barnemusikk imens noen blir drept med en kniv. Etter scenen plukker et barn opp kniven med blod på og tar den med seg. Like etter får vi se en pianist som spiller sammen med et band. Et annet sted holder et medium et show i en sal kledd med røde scenetepper. Hun viser seg å ha telepatiske evner. Men etter at hun slipper inn i en morders sinn blir det raskt ubehagelig for henne. Hun finner ut hvem morderen er hva han har gjort og vil skrive ned tankene. Morderen får med seg dette og følger med i kulissene. Når den telepatiske kvinnen er kommet hjem og har notert det hun har funnet i morderens hjerne hører hun en barnesang. Like etter blir hun brutalt mordet med en kjøttøks.

Vi får ikke se morderen annet enn boksen og skoene. Mark blir vitne til mordet på telepaten, men han kommer for sent til å redde kvinnen. Selve døden inntreffer i det kvinnen får gjentatte kjøttøkskutt og i tillegg blir kuttet i halsen i et vindu som hun faller mot. Denne scenen er meget forseggjort og estetisk pen og nådeløs brutal på samme tid. Det er slike scener som gjør dette til en hardcore skrekkfilm, men som også beholdes litt i kunstens verden i gjennom Dario Argentos solide filmhåndtverk.

Bakgrunnene i filmen er ganske kule med blant annet en stor statue over en fontene. Videre får vi skumle mange skumle bygninger som blir besøkt i nattemørket som bakgrunn for filmens handling. Og som vanlig bruker Argento mye kul og voldsom musikk i filmen for å skape stemninger. Det meste av det er i jazzsegmentet i og med at hovedpersonen er jazzmusiker.

Vi får noen morsomme scener ut i fra en reporteren, Gianna, som sjekker opp jazzpinaisten, Marc. Hennes bil er svært liten og fungerer ikke som den skal. De må blant annet gå ut via takluken fordi låsen er satt seg fast. Vi får også se at Marc omtaler kvinner som det svake kjønn. Det fører til at Gianna vil ta håndbakk med Marc. Han taper to ganger, men skylder hver gang på at Gianna jukser. Med dette får vi med oss den unike kjemien mellom Gianna og Marc som blir bedre og bedre kjent gjennom filmen.

Det blir flere mordscener i filmen. Og hver og en av dem er like uforglemmelig og med sitrende spenning. Hver gang blir barnesangen avspilt som et forvarsel og i tillegg har morderen en fetisj for dukker som han enten henger i taket eller i mekanisk form som avleder oppmerksomheten til den som skal bli drept på diverse vis. En etter en blir alle som vet noe eller har sjansen til å sladre drept.

Konklusjon
Filmen har et meget kult mysterium og løsningen på det er også meget snedig. Slutten er både intens og veldig skremmende. Jeg elsker scenene i det gamle herskapshuset der Marc bruker mye tid for å finne svar på mordgåten. Han er der til og med midt på natten, bare bevæpnet med en lommelykt. Vi vet da også at morderen da er i huset, men ikke når han slår til. Dette gjør disse scenene ulidelig spennende. Det blir også mye spenning på en gammel nedlagt skole der morderens identitet blir avslørt. Liker også avslutningsscenen svært godt. Der har Dario Argento spart litt på kruttet og vi får en skremmende og mesterlig avrunding på det hele.