Vi skal til kroppsbyggermiljøet på slutten av 1970-tallet. Da var Arnold Schwarzenegger den store stjernen i miljøet. Arnold hadde vært ubeseiret i bodybilding i syv år når denne dokumentaren ble laget og han har fem Mr. Olympia-titler, og går for sin sjette og siste før han skal pensjonere seg i denne sporten. Vi følger også andre som Big Mike Katz, Franco, Colombo, Lou Ferrigno (senere kjent som Hulken på film) og Ken Waller.

Dokumentaren åpner med at Arnold trener ballett. Rett etter introduksjonen får vi se mange forskjellige kroppsbyggere vise seg frem med glinsende kropper på det store podiumet, og størst av alle er selvsagt Arnold en av de aller største som også får mest applaus av det elleville publikumet. Vi får se at Arnold ser på seg selv som en skulptur og han trener for å forme musklene sine.

Arnold forteller om hva som skjer med kroppen når han pumper jern. Da stramer huden seg og blodet pumpes ut i kroppen. Det synes han føles fantastisk. Faktisk like tilfredsstillende som å ha sex med en kvinne. Og han trener ofte og det er herlig for da får han følelsen av å komme dag, natt og til og med foran tilskuere.

Jeg er passe fan av Arnold Schwarzenegger og ‘Pumping Iron’ var en film jeg hadde gått glipp av. Er ikke overbegeistret for kroppsbygging, men tenkte å gi denne dokumentaren en sjanse. Det er artig å se Arnold så ung. Arnold vil ut og frem. Han forteller at han alltid har hatt en fascinasjon for USA og ønsket å flytte dit.

Vi får se rivaliseringen i kroppsbyggermiljøet. Blodårene strutter igjennom huden og kroppene ser alt for overdimensjonert ut. Dokumentaren bygger opp mot det store oppgjøret mellom Lou Ferrigno og Arnold i Mr. Olympia-konkurransen. Arnold viser seg å være litt av en luring. Han gir sine konkurrenter dårlige råd for å vinne over dem. Han er også litt for høy på seg selv. Det gjorde at jeg dog ble noe kvalm i enkelte scener, selv om sikkert noe av det er ment som humor fra Arnolds side.

Konklusjon
Dokumentarfilmen er bra laget. Det blir mye variert foto av vekttrening. Til tross for at jeg ikke har mye til overs for bodybuilding, er dette ganske bra underholdende likevel. Funkmusikken er veldig 1970-talls og nesten parodisk til tider som den skulle være snytt ut av en erotisk film fra samme tid. Dette var en temmelig solid dokumentar som tar seg godt ut sammenlignet med de fleste dokumentarer fra samme tid. Dokumentaren klarer å gi oss et unikt innblikk i en bransje jeg ikke visste noe særlig om. Vi får også vite noe om fortiden til det som skal bli noen av de bokstavelig talt største actionstjernene Hollywood har avlet frem.