Vi følger den amerikanske forfatteren Sam som er på besøk i Roma. En sommerkveld blir han vitne til et forsøk på mord i et kunstgalleri. Han stormer inn i lokalet, men blir innelåst i et glassgang som skiller ham fra en mann kledd i sort og en kvinne som blir stukket i magen. Han er eneste vitne til mordet og risikerer selv å bli anklaget for mordet. Politiet tar derfor passet hans og Sam begynner selv å grave å forsøke å finne morderen. Sam blir forsøkt myrdet av en svartkledd person en tåkete dag. Jo nærmere han kommer løsningen jo mer ønsker morderen han død...

Helt i begynnelsen av filmen hører vi et skrik og vi ser en mann som oppdager en del kniver og tar et bilde av en dame som går forbi på gaten. Tre kvinner er myrdet og politiet har ingen motiv. Det første offeret er en kvinne i en park som ventet på kjæresten sin, det andre offeret er en prostituert, en kvinnelig student blir også myrdet på vei fra kino. Vi følger Sam i hans jakt på morderen. Sam følger alle spor. Det leder ham til et makabert maleri hos en antikvitetshandler. Han får også en truende oppringning der man kan høre en merkelig kvitring fra en meget sjelden fugl. Morderen tar også bilder av jentene han myrder og spionerer på dem.

Jeg elsker disse mysteriene til regissør og manusforfatter Dario Argento. Liker at Argento leker med oss i filmen. Liker hvordan hovedpersonen jakter på morderen og selv om han står i stor fare, gir han seg ikke. Filmen leder oss inn på nye personer hele veien som kan være morderen. Liker at vi får sparsomt med hint hele veien om hvem morderen er. Alt henger nøye sammen og det er mulig å gjette morderen hvis du er ekstra observant underveis. Det gjør at hjernen jobber i høygir og at filmen føles ytterst underholdende og interessant.

Vanligvis pleier filmene til Dario Argento og være ganske brutale, men denne gangen er filmen mer tradisjonell i volden som for det meste skjer utenfor bildet. Vi får dog se noe blod, men dette er langt i fra problematisk for de fleste å se. Musikken er igjen en viktig del av filmen. Den er både intens og spesiell med sin ‘Lalalala’ inkorporert i hovedthemen.

Filmen er ikke like spesiell som Argento-filmer pleier å være. Dette var mer som et mer tradisjonelt mordmysterium. Filmen er fremdeles litt kult filmet, men mangler de helt store visuelle godbitene som pleier å legge seg på minnet etter å ha sett filmen. Musikkbruken er heller ikke så utpreget som den pleier å være. Likevel er dette en film som engasjerer meg bra. Den er svært effektfull og gjør at jeg inntil det siste sitter å lurer på løsningen på mysteriumet.

Konklusjon
Filmen er bunnsolid gjennomført og en overraskende god til å være skrekkfilm fra begynnelsen på 1970-tallet. Dario Argento leverer med andre ord en bra minneverdig film i sin debutfilm. Siden skal han finslepet teknikken litt mer, men mesteren har mye å fare med også i sitt første forsøk på en fet Giallo-film. Jeg elsker mysteriumet i bunn, som er med på å kjøre filmen alene og Argento bygger opp mye psykologisk stemning rundt morderen. Det gjør dette til en langt bedre film enn jeg hadde forventet på forhånd.