Filmen åpner med en eskorte som kjører gjennom en småby. I byen bor Mia Thermopolis som er på vei til skolen. På skolen er hun bare Lillys rare venn. Hun kommer helt i skyggen av de populære elevene. Hun er svært klosset, sjenert og mangler utstråling, og er hemmelig forelskelse i skolens mest populære gutt.

Dette begynner som den typiske High School-film med den upopulære jenta som ingen har tro på. Denne gangen blir hun ikke skoleballets dronning, men en dag finner hun ut at hun er en vaskekte prinsesse. Det er først noe hun ikke er klar for, men hennes kongedømmet trenger henne. De fleste jenter får en bil til 16-årsdagen og ikke et land.

Det skal være slottsball om bare få uker, på Genovias uavhengighetsdag. Der vil dronningen, som er Mias bestemor, presentere Mia som prinsesse for media. Men hun trenger desperat hjelp for å passe inn i kongefamilien i Genovia. Men Mia er sur fordi familien har løyet til henne hele barndommen. Som et kompromi blir Mia enig om å ta prinsessetimer frem til ballet. Men er Mia klar for å bli en ekte prinsesse?

Disney har forsøkt å lage dette som en veldig typisk komedie med en del flau humor med litt overkarikerte rollefigurer. Det blir også tid til en del krampaktig humor i Mias første middag som prinsesse der isen er for kald og den runde druen som sklir på gaffelen. Vi får også en god del leie andre ‘ulykker’ som skaper småskandaler. Det er dog ikke lett å se hvor dette bærer hen, men filmen har en god og søt moral i bunn som redder noe av inntrykket for dem som er skikkelig fan av sjangeren.

Skuespillerne gjør en grei men varierende innsats. Julie Andrews har mye sjarme og er tidvis herlig som dronning Clarisse Renaldi av Genovia. Anne Hathaway er ikke overpen, og gjemmer seg bak heslige øyenbryn og flokete hår som en nobody. Hun passer også okei inn som prinsesse med passe søte ytre. I en annen markant rolle finner vi det kjente fjeset som lege fra Chicago Hope.

Regissør Garry Marshall står bak store romantiske suksesskomedier som ‘Pretty Woman’ og ‘Runaway Bride’ med storheter som Julia Roberts og Richard Gere til ‘Frankie and Johnny’ med Gudfarens egen Al Pacino i hovedrollen. Denne gangen treffer ikke Marshall like godt, men skaper en fint severdig film som følger alle de typiske konvensjonene som ofte følger med sjangeren. Slutten er også meget tradisjonell avrunding på prinsesseeventyret. Flyten i filmen er ikke alltid på topp. Ting glir også litt for lett og hovedpersonen kommer seg alt for lett ut av problemer, og for henne er det lat for lett å skifte fra en taper til en vinner.

Konklusjon
Filmen har mye sjarme og varme, men er ikke den komedien som jeg hadde håpet på. Til det er dette for svakt manusmessig. Det hele blir for typisk og jeg smiler mer enn jeg ler av dette. Men så er ikke denne filmen designet helt for meg heller. Dette skårer nok høyere hos tenåringsjenter som har prinssesedrømmen gjemt i skapet på pikerommet. Og selv om filmen ikke byr på noen overraskelser underveis, er dette en film som føles grei film å se. Jeg ruller en sterk treer på terningen for en passe snill, søt og naiv film som noen vil kjenne seg litt igjen i.