Dick er gift med Jane og jobber i en IT-bedrift. En dag får Dick beskjed om å treffe toppsjefen. Han gleder seg fordi han skal bli forfremmet. Han får kona til å si opp jobben og lever som en dans på roser. Men så skal han på TV for i Moneylife for å forsvare selskapet som den nye visedirektøren for komentere at selskapets eiere har solgt unna alle sine aksjer. Han blir grillet på TV og aksjen går nesten i null imens han snakker. Når han kommer på jobb neste morgen er det et mess på jobben. Og snart er arbeidsplassen hans historie og han sitter der med et hus han ikke har råd til og en arbeidsløs kone.

Familien blir derfor som fattig å regne, og de kan ikke selge huset fordi de da vil sitte igjen med et lån på 150 000 dollar. I nøden spiser fanden fluer, sies det og da må den lille familien på tre være kreative. De spiser på spisesteder der det går an å spise alt man vil for 3 dollar. De såper seg inn og løper foran sprederen til naboen for å dusje. De tar alle jobber de kan finne og lever på kanten av stupet. Men når selv det ikke er nok blir de så desperate at de tenker bare raske penger kan holde dem flytende. Da blir det væpnet ran for Dick og Jane som blir løsningen.

Filmen er en gjeninnspilling av filmen ‘Fun With Dick And Jane’ fra 1977 med George Segal og Jane Fonda i hovedrollene. I igjeninnspillingen er det Jim Carrey og Téa Leoni som har tatt over rollene som det pengedesperate ekteparet.

Jeg elsket Jim Carrey i tenårene, og derfor er alltid en film med Jim Carrey noe jeg ikke liker å gå glipp av. Denne hadde jeg dog ikke sett. Det åpenbarer seg raskt at denne filmen ikke er av det aller morsomste slaget. I alle fall begynner filmen litt slett. Jim Carrey viser at han har begynt å miste litt av piffen eller passer eventuelt ikke så godt inn i filmen som han gjør i sine toppfilmer.

Ranene er det morsomste med filmen og vi får se at det ikke er så lett for Dick å rane steder da sliter med etikken. Det blir mye 'puse'-ran i begynnelsen, men når de får kniven på strupen, blir det mer fart i sakene. Liker hvordan de maskerer seg foran ranene som blir villere og villere. Og det er disse som skaper all komedien og energien i filmen. Liker dog ikke at Jim Carrey gjør seg for mye til til tider i rolletolkningen, men i ranene er det jo okei fordi da er det om å gjøre å ikke bli gjenkjent.

Moralen i filmen er ikke særlig god. Når noen ranere kritiserer en toppsjef for å stikke av med pengene deres, blir det hele litt rart, selv om det er nettopp han som gjør at de føler de blir presset til å begynne med ran. Og dette gjør at tonen i filmen er litt snål. Selv Jim Carrey virker misstilpass til tider og Carrey og Leoni har ikke den kjemien sammen som de burde hatt.

Filmen er høyst ujevn og bare tidvis morsom. Dette var ikke så ‘fun’ eller ‘funny’ som jeg hadde trodd på forhånd. Liker dog slutten på filmen som er passe kul og litt småuventet og selve sluttpoenget før rulleteksten er herlig komisk og kanskje det beste med hele filmen, uten at jeg skal avsløre det for deg som vil se filmen.

Konklusjon
Dette er en veldig lett komedie som aldri klarer å skape noe stor komikk. Men noe latter fremkommer når Carrey raner banker. Mest som form av rare fjes, fakter og kostymer. Likevel synes jeg Carrey blir en nødmann i denne komedien som bare underholder til et minimum av severdig. Til tross for at dette er en komedie, synes jeg filmen ikke er troverdig nok på mange punkter. Det er rart at Dick kan håndtere en hel avdeling på et stort selskap, men ikke takler et medium supermarked. Men dette er som sagt severdig nok til at jeg holder ut gjennom filmen. Men dette er nok ikke noe jeg ser flere ganger.