Madeleine Short og Neil Parker har nettopp kommet Haiti, der skal de gifte seg i et vakkert, gammelt slott, som tilhører en god venn av Madeleine; Charles Beaumont. Men det paret ikke vet er at den rike plantasjeeieren Beaumont selv er dypt forelsket i Madeleine. Beaumont slår seg derfor sammen med en ond sukkermølleeier, som øyboerne kaller Murder. Murder er beryktet for å slå sine fiender til døden og vekke dem til live igjen som zombier som han bruker i fabrikken sin. Han har også en overnaturlig plan på hvordan Beaumont kan få Madeleine. Beamont vil nemlig forvandle Madeleine til en zombie med en ond ‘trylle’-drikk. Og etter begravelsen skal Madeleine våkne hun til livet igjen som en Zombie...

En hestevogn stopper med noen menn ute på marken, men det viser seg at mennene egentlig er levende døde zombier, og da får hestekaren fart på seg og kommer seg unna marerittet. Litt senere får vi se en fabrikk som styres av levende døde. Bela Lugosi spiller den eksentriske fabrikkeieren, Murder Legendre, som holder zombiene i arbeid. Han er en Voodoomester. Bela Lugosi spiller en typisk rolle for han og være og gjør dette til en mer klassisk og severdig film. Han er den ‘onde’ og viktige hovedrollefiguren i filmen, selv om det er en annen som spiller helten i historien.

Dette er en zombiefilme fra 1930-tallet. Det blir en del kule zombiescener. Men disse zombiene biter ikke og er mer harmløse. Zombiene er kule maskert og med tomme blikk. De fungerer ypperlig i filmens sorthvitt-presentasjon. Historien i filmen er ikke stort å skryte av og er mer som en tradisjonell kjærlighetshistorie å regne. Likevel klarer filmen å skape en del stemninger og har en ypperlig regi av Victor Halperin. Zombiefilmens viktigste bidragsyter, George A. Romero, var ikke engang født da Victor Halperin regisserte verdens første zombiefilm i spillefilmhistorien med denne filmen.

Filmen føles bra klassisk, selv om jeg synes filmen mangler noe for å komme opp med de virkelig store klassikerne i sjangeren. Dette er ikke helt i samme divisjon som ‘Night of the Living Dead’ fra 1968 fra George A. Romero, men også ‘White Zombie’ har sine øyeblikk. LIker fotoarbeidet og musikken som spiller bra på lag. Bela Lugosi glimter også til og skaper sammen med zombiene et solid anker i filmen. Lugosis øyne er veldig intense og brukes flere ganger for å forsterke virkningen av filmen. Filmen bærer preg av tidlig lydfilm og støtter seg veldig mye på fortellerteknikk som i stumfilmer. Og det er ingenting i veien med det, men skuespillet er da litt mer teatralsk, men fungerer godt i en slik type horrorfilm. Sluttscenen er også meget intens.

Konklusjon
Dette er ved siden av ‘Dracula’ fra 1931 en av Bela Lugosis aller beste og mest kjente filmer. Filmen har en fin utvikling som bygger opp mot det spennende oppgjøret mot slutten. ‘White Zombie’ er kreatvit laget og holder seg imponerende godt for en film som er laget for snart 80 år siden. Filmen er en del av filmhistorien og har påvirket Zombiefilmer som ble laget etterpå og da særlig ‘Dead’-filmene til George A. Romero som utviklet sjangeren litt videre i 1968 og er mer likt slik zombiene som regjerer i dag blir utformet. Men i det store og det hele gir ‘White Zombie’ oss gjenkjennelige horrorzombier, men som beveger seg sakte, har begrenset hjernekapasitet, men som dog ikke biter de levende.