Vi skal til et gammeldags og tungdrevet småbruk på Vestlandet. Der treffer vi de tradisjonsrike bøndene og søsknene Oddny og Magnar Kleiva. Sammen driver de familiegården i Naustdal omtrent på samme vis som det forfedrene deres gjorde. Til tross for at begge er i 70-årene, er de fremdeles i full vigør og jobber like hardt som alltid. Vi følger dem i tykt og tynt på gården i løpet av et helt år...

Det begynner med at snøen laver ned på Naustdal. Så får vi se de to søsknene med sin karakteristiske gange og med sin velbrukte rygg. En krokbøyd rygg på Magnar og søsteren Oddny vitner om et langt liv med mye arbeid og slit for å holde gården i stand. Det er i alle fall ingenting å klage på arbeidsinnsatsen og de to er bedre i form enn de fleste på sin egen alder. Hos dem er det ikke mye TV-tid inne i sofaen. Her er det gården som står øverst på prioriteringen og alt skal gjøres skikkelig slik de alltid har gjort det. De to snakker litt uforståelig dialekt, men dokumentaren er tekstet og det vi ikke forstår av tale tar søskenparet igjen på sin voldsomme sjarme. De utøser av sitt innholdsrike liv i pakt med naturen, gården og dyrene.

Det er flott å se at disse to søsknene står på og fører stolte tradisjoner videre. Dette er som å se den virkelige ‘farmen’. Her blir nesten alt gjort på gamlemåten av erfaringfulle folk. Det er riktignok litt nymotens utstyr innimellom, men det er de virkelig tilgitt slik som de står på i deres alder. De bor i naturkanten og vi kan til og med se hjort i hagen deres. Det ser ikke ut som om de savner familie, da de har hverandre som selskap. Vi blir med dem på det daglige arbeidet, slakting av budskap, produksjon av pølser og vi feirer jul med dem. De to er sløser ikke med pengene og er nøysom med det de unner seg. Magnar skeier dog ut litt til jul og kjøper en hel kassettradio til søsteren som presang. De to er svært ujålete, men bryr seg om hverandre og lever fint i lag. De får også storfint besøk fra slekten i Amerika. Amerikanerne er imponert over de to arbeidsjernene som det de to søsknene er og hva de får til.

‘Søsken til evig tid’ er en dokumentar som står sterk i kontrast med det livet alle vi andre nordmenn lever. Vi har penger og bruker dem, vi er materialistiske og her ser vi det stikk motsatte. Mange kunne nok sikkert tenkt å leve uten det jaget som vi i dag opplever, men vi er for godt vant til å ta steget tilbake i tid. Jeg forventet å få en dokumentar som lignet litt på ‘Folk ved fjorden’ fra 2011. Det er også en del likheter, men Kleiva-søsknene snakker ikke like mye og kameraet bare observerer dem i alt de gjør. Det skjer fint lite enkelte steder og dette har ikke så høyt tempo. Man kommer heller ikke like tett innpå menneskene bak bøndene som man skulle ønske. Det vil si at det blir dog mest tid på Magnar Kleiva. Jeg skulle ønske vi også fikk mer tid med Oddny også. Det er jo noe med å skildre ting også fra en kvinnes ståsted. Men til tross for dette så har dette mye sjarme og norsk folkesjel.

Kinodokumentaren er blitt en voldsom suksess med over 40 tusen solgte kinobilletter som er enormt for en dokumentar av dette slaget. Det skal dog legges til at kortversjonen av dokumentaren som ble sendt på TV2 ikke er fult like bra. Der er dokumentaren klippet ned til det halve. Det gjør seg nemlig med litt ekstra tid sammen med de to søsknene. TV-versjonen ble nok litt i korteste laget og man øyner at det er mer som ligger under overflaten. Det kler heller ikke TV-versjonen å hoppe så mye i tid og nærmest stresse videre til neste poeng. Halve sjarmen er jo å ta seg tid med de to og å få inntrykk av å være sammen med Magnar og Oddny i deres eget tempo.

For å oppsummere så har denne filmen en del kvaliteter og har en interessant innfallsvinkel. Filmen er svært langsom, men fascinerende og man engasjeres i det som skjer. Noen ganger dveler man for mye, men stort sett er balansegangen bra. Livet Magnar og Oddny lever er hardt og er ingen idyll, men de lever tett med naturen og det er flott rundt dem. Man får nesten litt assosiasjoner til ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu?’ noen ganger. På sitt beste viser denne filmen oss et totalt fremmed liv i en passelig fart. Det er litt kulturarv i det filmen presenterer og derfor er det bra at man forsøker å forevige slike tradisjoner på film for kommende generasjoner og oss selv. Personlig synes jeg nok at ‘Folk ved fjorden’ var et hakk bedre enn denne filmen, men det skader ikke å se begge, da de er litt forskjellige.