---

Ingress:

I flere århundrer har magien til Gudekrystallen velsignet verden og dens folk. Men dens løfte om makt brakte krig til verden. Lucis er et fredelig, magisk kongedømme som holdes trygg av Krystallen. Og Niflheim, et militært maskinimperium som skylder sin makt til Magitek. Lenge har krigen rast mellom disse rikene. Over årenes løp invaderte Niflheim de nærliggende naskonene motivert av sin uovertrufne teknolgi. For å forsvare seg selv, hevet Lucis en magisk vegg, en mur hvis styrke som kommer fra selve Krystallen. Kun Insomnia, tronen og siste bastion av Lucis’ forsvar, forble utenfor Niflheims rekkevidde i mange år.

Anmeldelse:

Under den eskalerende krigen, dro prins Noctis av Lucis til Tenebrae for å bli frisk etter en fryktelig skade. Han la ut på den lange reisen sammen med sin far, Kong Regis. Det var da brannene begynte overalt og på en gang. Tenebrae stod i flammer. Niflheim-angrepet var et drapsforsøk på de kongelige på besøk. Og fra den dagen har Tenebrae vært under Niflheims jernhånd. Og en svoren fiende av Lucis. 12 år går. Kong Regis samler sammen en styrke av mektige krigere til å kjempe mot keisertrusselen. Under navnet Kinglaive kjemper de uten stopp mot Niflheim, hjulpet av magien til deres leder. Kingsglaive-soldaten Nyx Ulric er fanget med Regis og Lunafreya i et slag for å sikre fremtiden for Lucis...

Dette er den tredje Final Fantasy-filmen. Kingsglaive løper parallelt med hendelsene til Final Fantasy XV. Jeg har ikke spilt spillet, Final Fantasy XV, eller noen av de andre Final fantasy-spillene, for den saks skyld. Filmen begynner som en sci-fi-krigsfilm der våre venner slåss mot en rekke store insekter, skapninger og teknologiske krigsmaskiner. Til slutt slipper krigsherrene løs en demon mot våre venner. Det skaper full tilbaketrekking.

Igjen står vi overfor en film totalt skapt med dataanimasjon. Denne gangen får vi forsøk på å animere mennesker som skal se ut som ekte og dette der veldig ekte ut til tider. Animasjonen føles litt mekanisk til tider. Særlig når de snakker. Filmen viser at filmskaperne er kommet langt i teknologien for å lage helanimerte spillefilmer med menneskelige rollefigurer i rollene. Dette minner om en sci-fi-versjon av noen videoene fra dataspillet Warcraft 3, bare ikke fult like kule og kvalitetsrike som Blizzards episke små videosnutter.

Men til tross for den actionfylte og litt småkule begynnelsen på filmen roes alt ned en rekke hakk etter det. Dette føles som en blanding mellom sci-fi og fantasy, med mange detaljer fra begge leirer, sånn sett klarer innholdet å fange tittelen på filmen ganske godt. Vi får blant annet se personer i fantasykostymer kjøre rundt i kule sportsbiler. Dette ligner på forskjellige måter på en blanding av alt fra Dune, Transformers til Hunger Games.

Jeg må innrømme at jeg synes noen scener var småkule, men i lengden ble dette også litt tamt. Kampen mot en kjempeblekksprutlignende skapning var bra kul. Mot slutten blir det en del action igjen med små folk som slåss mot store monstre på en måte som kan minne litt om God of War spillene. Disse actionsekvensene er ganske okei konstruert og føles bra underholdende.

Igjen er det Takeshi Nozue som setter seg i regissørstolen, som han også gjorde i den forrige Final Fantasy-filmen fra 2004. Denne filmen er litt ‘nestenbra’ hele veien, likevel mangler det en del for at filmen virkelig skal glimre. Midtpartiet i filmen er litt småtraust, men slutten gjør det hele greit å se igjen. I forhold til de to foregående Final Fantasyfilmene, har dette vesentlig mer action enn dem.

Konklusjon
Alt i alt er dette ganske greit. Denne filmen kunne blitt skikkelig kul om helheten hadde vært ørlite bedre. Det vil si at dette bommer litt til tider, men ikke så mye heldigvis. Actionen trekker filmen opp, men jeg klarer ikke rulle mer enn en sterk treer på terningen for en film som bare tidvis klarer å engasjere meg. Det gjør dog at dette blir fint severdig.