Filmen begynner med Båtsmann som leter etter Tjorven. Malin forteller om sin beste gave hun fikk noensinne, som var en lekedag hun fikk av pappa Melker. Det vil Pelle også ha og det får han. De leker blindefangelek der Melker har sekk over hodet og skal fange barna. Senere på dagen drar de til Dødeviken for å leke sjørøvere. Det er en forlatt og øde spøkelsesvik med båter og en rekke gamle forlatte hus. Der deler alle de voksne og barna seg inn i to sjørøverbander. Det de kjemper om er den legendariske Mysak-diamanten.

‘Tjorven og Mysak’ bygger på Astrid Lindgrens Saltkråkan-univers med de kjente og kjære rollefigurene fra TV-serien i tillegg til Skrållan og Peter. Denne filmen har enda mindre å spille på enn de to første filmene. Her får vi se mange scener der barn og voksne leker. Det gjør at dette nok er en joker for barna, men de voksne får ikke så mye ut av denne filmen. Den er i mine øyne litt kjedelig i lengden og filmen flyter ikke særlig bra.

Filmen gir dog litt sommerfølelse som minner meg om barneårene. Jeg ruller en svakere treer på terningen og en anbefaling mest for de yngre barna som liker å se andre leke. Det er med andre ord morsommere å være med å leke enn å se på noen som leker. Vi får dog oppleve noe moro underveis. Som vanlig bader med klærne på når han skal ta bilde og klatrer ytterst ut på bryggen for å få alle med på bildet. Og selvsagt blir han bløt også flere ganger senere i filmen. Melkers nye flotte klokke som han har blitt så glad i blir borte. Ungene tror det er Vestermann som har stålet klokken. Vi får også oppleve Vestermanns rare lek som han lekte da han var liten med tungen ute.

Igjen får vi en film fra Olle Hellboms regihånd. Han virker ikke helt å ha full kontroll på sine filmer på 1960-tallet. Da er filmene hans bedre senere i karrieren hans. Saltkråkan er et sjarmerende sted, men jeg synes ikke Hellbom lykkes helt å gjøre ting spennende nok på film. Disse filmene har med andre ord tapt seg litt gjennom årenes løp. Ungene er veldig sjarmerende og de voksne ganske morsomme, men filmen mangler litt på troverdighet til en hver tid. Det er rart at noen rollefigurer som Vestermann snakker høyt for seg selv når han er hjemme. Dette virker bare som et billig filmtriks for å gi oss informasjon. Og slike ting er det flere av underveis i filmen.

Konklusjon
Jeg var ikke videre imponert over denne tredje omgangen med Saltkråkan-film. Likevel gir filmen meg en okei sommerfølelse. Men handlingen blir litt for sped og tam. Det skjer for lite og dette har ikke helt det største drivet. Filmen virker også litt kunstig til tider, men fungerer nok bedre for barn enn for voksne. Det gjør at jeg kun anbefaler filmen videre til deg som elsket Saltkråkan som liten eller som trygg og snill underholdning for barna.