Alt begynner med at Rose Elliot (Irene Miracle) kommer over en gammel dagbok skrevet av arkitekten og alkymisten Varelli. Den forteller avslører hemmeligheten om de tre mødrene. Ved å lese arkitektens bekjennelser blir Rose overbevist om at den bygningen hun bor i er hjemsted for den yngste og mest grusomme av de tre mødrene, Mater Tenebrarum. Hun frykter for sitt eget liv og skriver til sin bror Mark (Leigh McCloskey), som studerer musikk i Roma. I brevet ber hun Mark om å komme til New York. Sammen vil hun de skal forsøke å stanse heksa å spre mer død...

Filmen er regissert av den italienske mesterregissøren, Dario Argento. Han har stort sett spesialisert seg på horrorfilmer med en eller flere mordere og et mysterium i bunn som skal løses i løpet av filmen. Det er også tilfelle i ‘Inferno’ som danner en trilogi med ‘Suspiria’ som kom noen år før denne og ‘Mothers of Tears’ fra 2007. Jeg har sett ‘Suspiria’ ganske nylig og den er virkelig et stort mesterverk av en film. Den er ganske spesiell med sin lysbruk og det triumfkortet bruker også Argento i denne filmen, men ikke til like stor bravur.

Filmen spiller en del på det overnaturlige uten å overforklare hva som skjer. Vi får hele veien sparsomt med informasjon om mystikken i bildet, men vi skjønner at den er der. Mot slutten får vi virkelig kjenne at det er hekser vi har med å gjøre. Sluttscenen er også veldig intens som vanlig i Dario Argentofilmer. Denne scenen er filmens helt klart største høydepunkt i så måte. Vi får også se at en morder går løs. Mordene er bra varierte og filmen har en kul mystikk. Vi kan se på noen personer at de ikke er ‘vanlige’ mennesker som med huden på hendene og andre overnaturlige ting som skjer underveis.

Ideen til ‘Inferno’ skal ha kommet da Dario Argento var i New York og klippet ‘Dawn of the Dead’ for George A. Romero under den verste vinteren. Da fikk han et tilbakevendende anfall av hepatitt. Det førte til at Argento ikke kunne forlate hotellet på grunn av snødrev og sin sykdom. Han hadde ikke så mye å gjøre annet enn å stirre ut av vinduet. Og gjennom denne kjipe opplevelsen kom historien om Mater Tenebrarum til ham. Argento kjempet også med sykdommen under opptakene av filmen og det har nok kanskje også preget filmen. Det merkes i alle fall på filmen at den er langt i fra tradisjonell med veldig lite forklaringer og mer drømmeaktige scener med rollefigurer som bare vandrer rundt som søvngjengere. All informasjonen får du nærmest gjennom bildene som taler for seg selv, sammen med den heftige musikken levert av Keith Emerson. Til forskjell fra de andre Argento-filmene er denne filmens musikk mer inspirert av klassisk musikk.

Det er en heftig lysbruk i filmen, men ikke like vellykket og rendyrket som i Suspiria’. Her blir det kanskje litt mye eksperimentering og for mye forskjellige farger samtidig. Noen scener ser dermed litt glorte ut. Det er kanskje meningen å dra litt mer på for å skape en mer drømmeaktig stemning, og jeg skal innrømme at en del av scenene er ganske vakre og forseggjorte. Underveis leverer ikke Aregento ikke mye informasjon til oss om hvem morderen er. Det er sparsomt med hint vi får, annet enn at det dreier seg om noe overnaturlig på en eller annen måte. Filmen bytter litt mye på hovedpersoner. Det gjør at vi ikke knyttes skikkelig til noen av hovedpersonene skikkelig.

I mine øyne er dette langt i fra like solid som de aller beste filmene til Dario Aregento, men likevel er dette en ganske interessant film. Det er flere mordscener som sitter i meg etter filmen. Blant annet den med en haug med katter som angriper en ung dame som får henne ned for telling. Like etter blir hun stukket med kniv av morderen. Vi får også se en krøpling av en bokhandler på krykker. Han hater katter samler sammen en haug med katter i en sekk og senker dem i en dam like ved. Men like etterpå snubler han i vannet og får igjen av flokk med rotter som spiser ham levende.

Konklusjon
Filmen er nok litt surrealistisk fortalt og det gjør nok at mange får et litt elsk- eller hat-forhold til filmen. ‘Inferno’ lever i alle fall opp til tittelen. Den kan bli litt mye visuelle inntrykk til tider som for mange kan bli litt kaotisk. Filmen er langt i fra tradisjonelt fortalt og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker filmen eller ikke da den er såpass spesiell. Likevel føler jeg dette ikke helt fenger like mye som Dario Argentos beste filmer i ‘Suspiria’ og ‘Profondo rosso’. Av alle filmene jeg har sett til nå er det kanskje denne filmen som skiller seg mest ut, men ikke nødvendigvis helt i positiv forstand. Jeg har likt veldig godt de fleste filmene som jeg har sett til nå av Argento, og denne filmen får nok det laveste terningkastet til nå. Jeg ruller en sterk firer for en film som gav meg en del å se, men som er litt av en jokerfilm, selv for horrorfans.