Bertil er en gutt som er mye alene hjemme imens foreldrene jobber på fabrikken. Før hadde han en søster som het Marta, men hun døde. Det synes Bertil var trist, og nå føler Bertil seg ensom. Han har dog tante Hulda, som er godt over gjennomsnittet glad i Ludo. Hun bor over dem, men henne liker ikke Bertil særlig godt. Men en dag skjer det noe som lyser opp tilværelsen for Bertil. Plutselig hører han noen trippende skritt under sengen. Da han bøyer seg over sengekanten for å kikke, ser han at det står en veldig liten gutt som ikke er større enn en tommelfinger. Gutten hilser på Bertil og forteller at han heter Per Pusling. Han har nettopp flyttet inn i et hull i veggen som han leier av en gammel rotte. Dette blir starten på et gryende vennskap mellom de to guttene som plutselig ikke er alene lenger. Da kan han knapt vente til mor og far kommer seg på arbeid for å være sammen med Per...

Filmen bygger på fortellingen om Per Pusling (Nils Karlsson Pyssling på svensk) skrevet av Astrid Lindgren i 1949. Per Pusling er en bitteliten gutt med rød strikkelue som bor i et hull i veggen. Dette minner om en mindre spenstig versjon av Lånerne (engelsk: The Borrowers) som også er en barnebok skrevet på begynnelsen av 1950-tallet. Men til forskjell til Lånerne er dette laget for et enda yngre publikum og er mye enklere i formen. Filmens konsept er enkelt med en gutt som finner en liten gutt og som kan krympe for å bli med ham inn i veggen der han bor. Det betyr at dette er som et slags motsatt lånerne-eventyr, der Bertil kommer inn i den lilles verden og ikke så mye motsatt. Filmens store spenning og uromoment ligger i en rotte ved navn, Tjofsen, som lurer rundt. Rotta leier ut til Per Pusling og kommer stadig for å kreve leie i form av ost.

Regien er ved Staffan Götestam. Han er ikke ukjent med Astrid Lindgren-filmer og har før vært skuespiller der han spilte en av hovedrollene som Jonatan i Brødrene Løvehjerte fra 1977. Han har laget en helt ok film som fungerer. Effektene er greie, men det er ikke noe ekstraordinært over filmen. Scenene med rotten er løst med å nærmest isolere den fra barna i bildet. Det skaper mer avstand til rotten og spenningen blir ikke helt den samme, selv om det ville vært vanskelig å gjennomføre begge i samme bilde.

Jeg synes ikke spenningsmomentene i filmen fungerer så bra. Musikken er også litt for repeterende og særlig den delen som kommer hver gang rotta er i nærheten. Det beste med filmen er å se Bertil bruke kreativiteten for å løse problemer som de støter på. Vi får mye snedige løsninger der Bertil henter små ting fra den store verden og bruker til en rekke oppgaver i den lille verden. Jeg skulle dog ønske at filmen hadde inneholdt litt mer humor også. Den har dog en del sjarme, men langt i fra like mye som jeg er vant til i de fleste andre Astrid Lindgren-filmene.

Konklusjon
Jeg er nok litt over gjennomsnittet interessert i barnefilm, men dette var ikke det helt store i mine øyne. Jeg vil dog tro at filmen kan slå an for det rette publikumet. Filmen er i alle fall veldig lett, lun og trygg. Den har noe sjarme ved seg, men ikke nok til at jeg lot meg rive helt med. Det er mulig dette fungerte bedre i bokform. Jeg likte til og med selv Lånerne bedre enn dette, selv om Per Pusling også har sine øyeblikk underveis i filmen. Likte godt introduksjonscenen mellom Per Pusling og Bertil.