---

Ingress:

Alt starter med at kaptein Bill Streets kompis Dan Grady blir myrdet. Etterforsker James Lee Wong (Boris Karloff) avdekker en smugglering som er forbundet med morderen. Wong finner en sjelden jadefigur i Dans pult og besøker gullsmed Belden i Chinatown, som spesialiserer seg på orientalske imitasjoner. Ved hjelp av den kvinnelige reporteren Bobbie Logan lokaliseres et vitne som så Dan i Club Neptune natten han ble myrdet. Klubben drives av gambleren ‘Hardway Harry’, som er en del av smuglerbanden. Jo mer Wong graver jo farligere blir det...

Anmeldelse:

Dette er en del av en filmserie om etterforsker Wong, og filmen er en direkte oppfølger til ‘Wong i Chinatown’ fra 1939. Filmen er bygget opp som en mer tradisjonell kriminalfilm. Det er også et mysterium i filmen, men uten at det er helt store. Til det er Denne filmen alt for trist og kjedelig skrudd sammen. Dette føltes omtrent like trist som å se sorthvitfilm da jeg var barn. I voksen alder er ikke sorthvitt så ille, men dette var utrolig trauste saker som jeg led meg litt igjennom.

Filmen har dog noe kvalitet i seg, og er ikke blant de dårligste filmene jeg har sett, men likevel klarer jeg ikke å omfavne filmen. ‘The Fatal Hour’ er ikke så lang, men er tung som en murstein å komme igjennom. Handlingen er ikke noe særlig og regissør William Nigh klarer ikke å sette et godt nok preg på filmen. Jeg har også sett Nighs film ‘Black dragons’ fra om omtrent samme tid, og dette er like tung og traust som den.

I hovedrollen finner vi skrekkfilmikonet Boris Karloff. Han spiller okei i hovedrollen som den kinesiske etterforskeren Wong. Men det hjelper fint lite å ha et kjent navn på plakaten når filmen er så dårlig og traust. I andre roller treffer vi mer ukjente navn som Marjorie Reynolds, Grant Withers og Charles Trowbridge.

Konklusjon
Denne filmen var kjedelig å se, ekstremt lett glemt og ikke noe særlig bra å si om. Filmen har på grensen til et minimum av underholdning i seg. Mysteriet er greit nok å basere en film på men presentasjonen er tung og nitrist. Dette vitner om en regissør som mener at det enkleste er det beste, men dette ble alt for statisk presentert og helt uten snert i utførelsen. Filmen var muligens grei i 1940, men dette har virkelig tapt seg med årene. Jeg føler jeg er supersnill som ruller en sylsvak toer, men jeg skjønte raskt at dette ikke var en film for meg og er muligens litt preget av det i anmeldelsen.