Fire sofistikerte newyorkere hygger seg med en bedre middag på en restaurant på en regntung kveld. Filmregissør Sy ser komedien i verden, imens teaterregissøren Max ser mer tragedie i det samme. Deres varierte synspunkter fører til en historie som fortelles om den mystiske og gåtefulle Melinda som både en komedie og en tragedie.

I tragediedelen av historien kommer Melinda (Radha Mitchell) uanmeldt på besøk til venninnen Laurel (Chloe Sevigny) midt i et fint middagsselskap. Laurels kjæreste Lee (Jonny Lee Miller) er like hissig på flasken, som han i omgang med andre kvinner. Melinda sliter psykisk og har forsøkt å ta selvmord.

I komedien delen er Melinda mer levende. Melinda kommer på besøk til naboene Hobie og Susan (Amanda Peet). Susan er mer opptatt av sitt filmprosjekt, og forholdet til sin mann Hobie (Will Ferrell) er begynt å skrante. Hobie forelsker seg i den sjarmerende Melinda, men det er også mange andre mer kompetente menn som har et godt øye til Melinda.

Igjen får vi en leken film av Woody Allen. Filmen er noe tung selv om den forsøker sterkt å underholde. Jeg pleier å like slike metafilmer om filminnspillinger i en fortelling. Filmen er typisk Allen, men jeg synes ikke at historien er like interessant hele veien. Denne filmen er både en komedie og en tragedie på samme tid og man vet aldri helt hvor filmen vil ta veien med Woody Allens rare fortellerstil. Igjen har Allen med seg mange gode skuespillere. Dette er skuespillere som Chloë Sevigny, Radha Mitchell, Will Ferrell, Chiwetel Ejiofor, Josh Brolin og Steve Carell. Skuespillerne spiller bra og skaper litt magi i filmen.

Jeg synes at selv om filmen begynner litt trått, blir den bedre og bedre etterhvert. Det er veldig mange rollefigurer å bli kjent med og særlig når det er historier i historier. I den første historien om de på restauranten som forteller den andre historien, blir vi ikke like kjent med rollefigurene. Det tar også litt tid før filmen kommer skikkelig igang. Jeg er ikke så fan av omstendelige historier som forsøker å formidle veldig mye på en gang, men denne filmen humper og går og det hele blir litt kaotisk til tider i en film som kan gå alle veier. Filmen sentreres rundt kjærlighet, utroskap og menneskers manglende evne til å kommunisere. Vi får en personlig kamp med moral, identitet, sjalusi og kjærlighetens mange impulser.

Jeg er fan av Woody Allens filmer og synes mange av dem er meget fornøyelige. Denne filmen er også veldig typisk Allen på flere måter. Igjen får vi en veldig smart og intellektuell komedie som er både morsom og litt tragisk på samme tid. Dette er jo ingenting nytt i Allen-filmer og også denne gangen leker Allen med rollefigurene og har skapt et spesielt manus. Det er ikke der dette skorter, og regien er også ganske grei, men jeg skulle ønske vi fikk en enda bedre presentasjonsteknikk slik som Allen briljerer med i sine beste filmer.

Filmen er passe morsom og Allen viser litt av sin kreativitet igjennom manuset bak filmen med en veldig smart dialog. Men jeg føler nok at dialogen kanskje ikke passer like godt til alle rollefigurene til en hver tid. Det blir litt mye i lengden og det gjør at filmen fremstår som litt kunstig til tider. Men så er nok Woody Allen litt smartere enn manusforfattere generelt sett, så det er sikkert vanskelig for ham å begrense seg. Han får i alle fall til humoren periodevis i de mange tragikomiske tingene som skjer med rollefigurene. Det kan være alt fra en som skal bekjenne sin kjærlighet for en som akkurat har fortalt at hun har funnet kjærligheten med en annen eller han som vil gå fra kona og finner henne i seng med en annen mann.

Konklusjon
Balansen mellom komedie og tragedie fungerer fint og komedien, men filmen innimellom virke for skrudd til. Det gjør at dette blir veldig sært, men fungerer godt etter Woody Allens hensikter med manuset. Du skal nok være veldig fan av Allen for å elske denne filmen. Personlig likte jeg filmen ganske greit, men ser at dette ikke har de samme kvalitetene og er like lett å like som de mest klassiske verkene til Allen som eksempelvis ‘Annie Hall’ eller ‘Manhattan’. Jeg synes nok filmen ikke har sin største styrke i tragediedelen. Da synes jeg komediedelen fungerte desto bedre, der Allen er mer på kjent mark. Jeg ruller en forsiktig firer på terningen og en anbefaling til alle som liker kunstneriske og intelligente manus som skiller seg ut.